Debatt

Vi må reagere raskt

Afghanistan kan stå overfor allmenn fattigdom innen et år.

De sosiale ringvirkningene kan koke ned til én sentral faktor: hvor stort handlingsrom og hvilken status kvinner og jenter vil få, skriver innleggsforfatterne om situasjonen i Afghanistan.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I flodbølgen av dystre overskrifter med vold og politisk usikkerhet, er det vanskelig å se hva fremtiden vil bringe for Afghanistan. Istykkerrevne styringssystemer har gjort frykt og usikkerhet til gjeldende valuta.

Avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg, kan landet måtte regne med økonomiske tap på opptil 13 prosent av BNP innen midten av 2022. Denne prosenten kan virke liten med tanke på omfanget av krisen, men det vil den ikke være når vi ser på effekten av tapet på folks dagligliv.

Ifølge en nylig analyse av FNs utviklingsprogram (UNDP), kan en 10–13 prosent nedgang i bruttonasjonalproduktet bringe Afghanistan til randen av nær allmenn fattigdom – et fattigdomsnivå på opptil 97 prosent – på tross av den vanskelige, men reelle fremgangen som har blitt gjort de siste 20 årene.

Afghanistan har gjort betraktelig fremgang de siste 20 årene.

Inntekt per innbygger er mer enn doblet siden tidlig på 2000-tallet. Forventet levetid ved fødsel er forlenget med ni år. Varighet på utdanning er økt fra seks til ti år. Antall elever steg fra 800,000 til over 8 millioner, og mer enn 3 millioner jenter kom inn i skolesystemet.

Med dagens skyhøye matpriser og store forstyrrelser i økonomien, øker matusikkerheten i voldsomt tempo. Helse og trivsel forventes å dale, noe som vil forsterke effektene av covid-19. De sosiale ringvirkningene av den siste utviklingen kan koke ned til én sentral faktor: hvor stort handlingsrom og hvilken status kvinner og jenter vil få.

Afghanistan har gjort tilsvarende fremgang i sysselsettingen av kvinner. Tidligere var kvinner ofte begrenset til å jobbe med dyrking av valmuer og innhøsting av opium, mens i dag utgjør kvinner mer enn en femtedel av ansatte i offentlig tjenester og en fjerdedel av representantene i parlamentet.

Vi er nødt til å høste det beste av det som er sådd, og sørge for å verne og beskytte og sikre fortsatt vekst. Nå er tiden inne for stort mot, kloke valg, og en sterk besluttsomhet på hva som må gjøres og hvordan, for å beskytte folks levebrød, grunnleggende tjenester, menneskelig sikkerhet og menneskerettigheter.

Vi er spesielt bekymret for bedrifter eid av kvinner, som er selve fundamentet i den uformelle sektoren, en sektor som utgjør nesten 80 prosent av Afghanistans lokale økonomiske aktivitet. Enten det er å selge grønnsaker, håndvevde kurver eller brød på markedet, har kvinner vært i stand til å holde husholdningene og lokalsamfunnene sine unna fattigdommen.

Barna deres kan gå på skole, foreldrene deres kan få grunnleggende helsetjenester, og de har en inntekt å lene seg på.

En kollaps i disse små bedriftene vil gjøre at fattigdom vil skyte til værs. Å frata kvinner deres rett til arbeid, til å utdanne seg, og å leve et verdig liv, vil skyve Afghanistans økonomi ned i en mørk avgrunn.

Denne situasjonen kan og må forhindres. For å kunne holde de mest sårbare husholdningene oppe å gå og å sørge for vedlikehold av viktige samfunnstjenester, kan vi utnytte lokale nettverk. Vi vet av erfaring hva dette betyr – det betyr å støtte samfunnsinnsats gjennom «cash-for-work»-program og sosial beskyttelse gjennom minsteinntekter; bistand til bønder med frø, gjødsel og beskyttelse mot flom og tørke; og sørge for at helse- og utdanningstjenester fortsetter med lønnsstøtte til lærere og helsepersonell.

Mange afghanske familier foretrekker å bli i sitt land og lokalsamfunn, hvis de kan forsørge familien på en trygg og verdig møte, i stedet for å bli dratt opp med røttene og legge ut på en farlig vandring til en annen by, leir eller et annet land.

Finansiell stabilitet i seg selv er ikke nok.

Lokalsamfunn trenger hjelp til å forbedre samfunnsinfrastrukturen: reparere broen som fører til landsbymarkedet, reparere irrigasjon i den lokale frukthagen eller bygge flere skoler for jenter. Vi kan støtte dette ved å tilby midlertidige jobber i offentlig sektor for unge afghanere, slik at de kan bidra positivt i sine egne lokalsamfunn.

Samtidig kan teknologi og innovasjon også utgjøre en forskjell. Raske tiltak kan iverksettes for å lette avhengigheten av importert elektrisitet gjennom solcellepaneler, betalingsoverføringer med mobiltelefon, tilby telehelse som flere kvinner kan få tilgang til, eller innarbeide ny tørke- og flomresistent infrastruktur for å dyrke nye landområder.

Selv om et sammenbrudd i den nasjonale økonomien gjennom nasjonal penge- og finanspolitikk må avverges for enhver pris, kan og må vi forhindre at de mest sårbare husholdningene sklir inn i allmenn fattigdom.

Kortsiktig humanitær nødhjelp er avgjørende, men det er også viktig å reagere raskt for å beskytte en generasjon med framgang i folks muligheter, levebrød og lokal utvikling. Dette vil forhindre ytterligere eskalering av humanitære behov i løpet av de kommende månedene og årene.

Afghanistan er i en nødssituasjon, ikke i morgen, men i dag.