Vi akademikere har etiske føringer som sier at vi ikke skal bidra til å skape unødvendig uro og frykt. Disse uskrevne reglene har Klimapanelet ikke forholdt seg til. IPCC har fra dag én sagt ifra om at de legger seg på en føre-var-strategi som betyr at de er på leting etter mulige farer.
Søkelyset på vippepunkter er et eksempel på det.
Slike finnes for alle kaotiske system, som klimaet er. Men fordi vi ikke har kriterier for når de vil inntreffe og hva de eventuelt vil føre til, faller det inn under kategorien «unødvendig skremming».
[ Den yngre generasjonen får mer makt. Det er skummelt for konservative klimaskeptikere ]
I siste fagrapport diskuterer Klimapanelet hele åtte ulike vippepunkter. Mangel på vitenskapelige kriterier for vippepunkter gjør at nesten enhver endring i naturen kan sees på som hint om et nært forestående vippepunkt. Fraværet av vitenskapelige kriterier gjør derfor at man kan skrive side opp og side ned om vippepunkter, uten at noen kan peke på noen konkrete faglige feil.
Føre-var-tenkningen snur enn videre opp ned på bevisbyrden.
Det er opp til de som ikke tror på advarslene å bevise at de eventuelt ikke er reelle. Det er en type tenkning forskere ikke burde gi seg i kast med, med mindre de vil innføre en helt ny forskningsmetodikk.
Fordi vippepunktene er gåtefulle også for forskerne, henger det et slags mystisk skjær over dem. Teamet er derfor særs egnet til å skremme. Mange klimaforskere har klart å skremme seg selv og følt behov for å dele den personlige frykten med omverdenen.
Det er misforstått ærlighet (eller er det en «søknad» om mer penger?)
[ I ettertid har jeg tenkt at det er litt rart at jeg var så full av ærefrykt overfor Gro ]
Unge mennesker har tatt sitt liv i fortvilelse over det de får høre. Slik skal det ikke være. Vitenskapens primære oppgave er å gjøre livet bedre for folk. Det er nok intensjonen, men når klimaforskere sier de frykter at «sivilisasjonen skal kollapse» blir livet tungt å bære for mange mennesker som er vant til å stole på forskere.
Selv om forskere skulle være personlig overbevist om at sivilisasjonen er på vei til å bli utryddet om vi ikke gjør noe drastisk, er det på ingen måte åpenbart at de skal si ifra slik at alle kan høre det. Hvis astrofysikere hadde oppdaget at en enorm komet ville utslette oss i 2050, er jeg rimelig sikker på at fagmiljøet ville innsett at de må ta dette opp direkte med politikerne.
Om de mente politikerne ikke forstår alvoret, så ville forskerne neppe gått offentlig ut av den grunn, men presset mer på politikerne gjennom de kanalene de har.
Når det er snakk om overlevelse, dvs. en alvorlig krise, blir det ofte lagt restriksjoner på hva folket skal få vite – fordi de ikke har godt av det. Det er ikke en innsnevring av ytringsfriheten. Dette er det vi kaller krisehåndtering.
Klimaforskerne som advarer sterkest, ser ikke ut til å ha forstått hvilket ansvar/rolle de har i slike situasjoner. Nå bør det presiseres at ordet «krise» ikke dukker opp i noen av Klimapanelets fagrapporter, men de spenner buen. Ordet «klimakrise» er en sivil – og derfor legitim tolking – som noen klimaforskere har kommet i skade for å ta i bruk.
Klimaforskere kan lære av våre epidemiologer. De kjenner åpenbart sitt ansvar.
[ – Jeg tenker ikke, jeg vurderer ikke, jeg bare står opp og gjør det jeg skal (+) ]
Under koronaepidemiene har de vært nøkterne og stort sett uttalt seg samråd med politikerne. De som har kommet med utsagn som kunne virke unødvendig skremmende, har umiddelbart blitt irettesatt av kollegaer – vel vitende om at frykt kan være helseskadelig og det som verre er.
Det er få slike korrigerende kollegastemmer i klimadebatten. De som roper høyest om klimakrisen, bør imidlertid være klar over de har ikke har historien/erfaringen på sin side. Forskere har sett for seg en sivilisasjonskollaps før – og sagt tydelig ifra. Selv om de har vært inne på noe, har de overdrevet farene.
Klimaforskerne oppfordres derfor til å holde den selvpåførte frykten, reell eller innbilt, for fremtiden mer for seg selv og la oppdragiverne/politikerne være hovedansvarlig for å informere folket om mulige farer. De fleste politikerne vet nemlig hvordan de skal legge frem et budskap uten å skremme folk unødig. Om noen politikere skulle overdrive farene, har det ikke samme effekt på folk som når forskere gjøre det.