Alexander Kristiansen fikk i vår vist en fire episoders film i NRK om de norske frontkjemperne under 2. verdenskrig. Det ble en bred og opplysende oversikt over hele krigsperioden, og han lar flere krigshistorikere fortelle om sine inntrykk av frontkjemperes motiv og handlinger.
Etter visningen fikk Kristiansen mye kritikk.
Særlig har historikerne Lars Borgersrud, Terje Emberland, Arnfinn Moland og Sigurd Sørlie vært aktive, siden de både bidro til serien og der ga sitt eget syn på frontkjemperne i flere innslag.
Det hele startet med at de fire før visningen av serien i NRK gjorde en «helomvending» for på den måten, tror jeg, å ville forhindre at serien ble vist på NRK. De hadde sett sine egne innslag, men ikke fått anledning til å påvirke den endelige redigering av serien og ville trekke seg ut.
Det de i serien sier og argumenterer for, er greit, men det er hva de andre deltagerne argumenterer for, de er uenige i.
[ Frontkjemperne var Quislings livvakter og jødenes fangevoktere ]
Særlig er de opprørt over at de syv frontkjemperne selv får fortelle fritt om sine motiver og opplevelser uten å bli direkte motsagt. Kritikken kan oppfattes slik at frontkjemperne selv ikke burde få komme til orde i en serie om dem selv, uten at de der og da blir konfrontert med kritiske spørsmål.
Historikerne har mye å lære av de andre samfunnsfagene med metodeundervisning og med kreativ teori-analyse. De må lære utfordringene med intervju-analyse i stedet for å unngå å snakke med aktørene de skriver om. Ellers har historie som fag en problematisk fremtid foran seg.
Slik jeg leser kritikken av serien, mener de at Alexander Kristiansen vet for lite om hva nazismen var, og at han har blitt forledet av det frontkjemperne fortalte om sine handlinger og motiver. En stor prosentandel av dem var medlemmer av NS og dermed var de «nazister» med alt hva dette innebar.
De trodde på og handlet deretter i tråd med den sadistiske natur som nazismens ideologi var gjennomsyret av.
Er dette sannsynlig?
Da jeg gjennom flere samtaler med den tidligere frontkjemperen Bjørn Østring, fikk høre om hvordan han vervet frontkjempere til NS-medlemsskap mens de lå i fremste frontlinjen mot Leningrad, ble jeg skeptisk. Han hadde en bunke NS-medlemskort med seg i strids-sekken og fikk samlet inn underskrifter fra mange, men da under svært spesielle omstendigheter.
Min erfaring med denne problemstillingen gjennom årene, har vært at dersom man kunne fastslå NS-medlemskap, så var saken klar: vedkommende var nazist med alt det dette innebar. Man trengte ikke å bry seg om nyanser og begrunnelser fra den enkelte. Dersom man hadde vervet seg som norsk frontkjemper og automatisk ble medlem av Waffen SS, så var vedkommende klar til å være krigsforbryter av verste sort.
Denne forenkling av virkeligheten var kanskje nødvendig i det hektiske, omfattende rettsoppgjøret umiddelbart etter krigen, men burde i dag være en ny utfordring for analytiske historikere.
Kanskje var NS-medlemskapet bare en symbolsk tilknytning?
[ Lars West Johnsen: Kritikerne undervurderer publikum ]
Kanskje var de brutale krigshandlingene da de skjedde, men uansett med grusom konsekvens for både sivile og militære? De var fanget i konsekvensenes nådeløse grep som de ikke hadde hatt kunnskap om eller innsikt i da de meldte seg i en alder av 16 år og oppover? Om ikke alle, så i hvert fall svært mange.
Er slike spørsmål «hvitvasking» eller reell kildekritikk?
Etter 2. verdenskrig har langt over hundre tusen nordmenn og kvinner meldt seg frivillig til krigstjeneste utenfor landets grenser. Slagmarkene har vært fra Koreakrigen til den totalt mislykkede krigen i Afghanistan der de nå har forlatt landet.
Mange nordmenn har mistet livet i krigshandlinger, og svært mange har blitt såret eller merket for livet. Vi har ingen oversikt over hvor mange sivile og militære som har blitt drept av norske frivillige, eller blitt ødelagt for livet.
Dette forteller litt om krigenes tiltrekningskraft og om de fatale konsekvensene det innebærer for dem som deltar som angripere eller forsvarere. Norsk militær innsats ute kan være nødvendig når den er styrt av norske myndigheter eller internasjonale organisasjoner. De norske frivillige har vært utdannet nettopp til krigstjeneste og kunne bruke sin ekspertise i kriger utenfor landet.
Uten massiv krigsinnsats mot Hitler ville verden også sett annerledes ut i dag.
Det kanskje viktigste motivet for norske frontkjempere under 2. verdenskrig var preget av noe av den samme tiltrekningskraften om «å gjøre en innsats». Østfronten, og særlig Finlandsfronten, lokket. Familiebakgrunn, venners påvirkning og NS-propagandaen virket også sterkt.
Der var selvsagt heller ikke noen annonse eller oppslag om: «Meld deg til Mil.Org.». Frontkjemperkontoret lå i Stortingsgata 12, parallelt med Karl Johans gate og nær Stortinget.
De største byene hadde også sine fronkjemperkontorer sentralt plassert. Alle steder var det store oppslag med verveplakater, samt også på mange offentlige kontor rundt omkring.
Vi har flere eksempler på brødrepar som havnet på hver sin side avhengig av ulike omstendigheter: Mest kjent var lederen av SS-skijegerbataljonen, Norge, SS-Sturmbannführer Frode Halle, og hans bror oberst Gunnar Halle i det britisk-norske flyvåpenet og Lingekompaniet.
Dersom man skal avdekke årsakene til og motivene for frontkjemperne til å melde seg til krigsinnsats i Waffen SS, må man lytte til det de sier og det de har skrevet i de mange dagbøkene fra fronten.
Ha den kritiske, analytiske sansen i behold, men for all del la dem komme til orde.
Kan vi godta det de hevder om at de meldte seg til fronttjeneste for å kjempe for Norges sak? Kan vi til og med godta at de fleste ikke kjente til detaljene om de massive myrderiene av sivile og jøder som foregikk bak frontlinjen? Det er utfordringen.
Da må vi i alle fall lytte til det de sier, og ikke sensurere dem bort fra krigshistorien.