Debatt

Giften i idretten

Det holder med taler nå. Det holder med tomme utrykk for bekymring.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes utallige mediesaker, kronikker og taler om at idrett er blitt for dyrt å delta i, men det skjer lite. Altfor lite.

Ofte trekkes utstyr, dyre samlinger og akademier frem som problemet. Men i noen idretter er det selve avgiften for i det hele tatt å få lov til å delta som er den største kostnaden – lisensavgiften. Etter mange bekymrede tilbakemeldinger om utviklingen i noen idretter, fra både idrettskrets og flere idrettslag, bestemte jeg meg for å grave meg lenger ned i problemstillingen.

Det jeg så var sjokkerende.

I en relativt billig idrett som håndball, der skoene bør være den dyreste kostnaden, ligger lisensavgiften mellom 1500 og 3000 kroner i året for en femtenåring. Har du flere enn ett barn og dårlig råd blir det veldig dyrt.

Håndballforbundet unnskylder den høye lisensavgiften med at pengene brukes på å forsikre spillerne, og at det koster. Likevel viser en oversikt fra 2018 at Håndballforbundet dro inn hele 58 millioner kroner rett inn i forbundskassa på lisenser det året. Det er forbundets største inntektskilde.

Når man så vet at forbundet går med skyhøye overskudd er det grunn til å reagere sterkt.

Sjokket stopper ikke der. Når vi setter oss ned med de som har peiling på forsikringer i idretten, får vi også vite at Håndballforbundets forsikring både er blant de dyreste og de dårligste forsikringene. Ofte henviser Håndballforbundets forsikringsselskap barn til det offentlige helsevesenet. Er det i det hele tatt behov for dem?

Måten lisensavgiften samles inn på er også et problem. For mens det i andre idretter er vanlig at lisensavgiften betales av idrettslaget på vegne av spillerne, sendes fakturaen for lisensen rett til foreldrene i håndballen. Det betyr at klubbene mister muligheten til å dekke opp for en med lite penger, og muligheten til å bidra med dugnad isteden blir borte.

En effektiv måte å holde de som har dårlig råd utenfor.

Men det trenger ikke være slik. Ungdomsfotballen er et godt eksempel på at man kan gjøre det annerledes. De har lave lisensavgifter på rundt 300 kroner, og det er lagene som betaler inn.

Forsikringsavtalen forbundet har er også bedre ved at for eksempel forsikringspremien som ikke brukes på skader betales tilbake til idrettslaget. På den måten kan idrettslaget senke kostnadene. Jeg sier ikke at fotballen er perfekt når det kommer til kostnader, men når det gjelder lisenser har de vist at det kan gjøres på en annen måte.

Pengegaloppen i idretten er ikke bare et idrettslig problem. Det er et samfunnsproblem. Skal vi snu det, må det starte på toppen.

Idrettspresidenten og kulturministeren må bruke mindre tid på å drømme om et dyrt norsk OL, og mer tid på hvordan de skal stoppe de stadig økende forskjellene.

Veldig mange idrettslag, ildsjeler og frivillige jobber hver bidige dag med å inkludere alle. Og under koronapandemien har jeg i Oslo sett det tydeligere enn noen gang. Til hver enkelt av de som hver dag står på er jeg evig takknemlig.

For det er folk som dem som gjorde at jeg kunne delta i idrett da jeg vokste opp.

Og til dem som spør hva byrådet i Oslo gjør, så jobber vi målrettet sammen med Osloidretten for å gi alle barn som ønsker det et tilbud i idretten. Vi gir gratis leie av anlegg, flere hundre millioner i hodestøtte, investerer 6 milliarder i idrettsanlegg, og har brukt 40 millioner på idrettslige sommeraktiviteter for barn og unge under pandemien.

Men, jeg opplever at vi og grasrota i idretten blir motarbeidet av de som sitter på toppen.

Nå må alle idrettslagene som opplever at barn og unge faller fra fordi de ikke har råd til å være med, reagere. Jeg forventer at Norges idrettsforbund og de underlagte særforbundene tar debatten i sine organer, og at de kommer med bedre svar.

Jeg forventer at de husker på at de familiene dette gjelder heller ikke er representert i de organene disse debattene tas.

Jeg forventer at Norges idrettsforbund mener alvor når de sier de vil at alle skal med, og tar et oppgjør med urimelig høye lisenser som sendes rett til foreldre, unødvendige forsikringer og et system som skjuler større pengeoverføring rett fra barn og unge til andre formål. Jeg forventer at særforbund er transparente og ærlige på hva lisensavgiften går til.

Dette er umoralsk og det er i strid med idrettens verdier.

Det holder med taler nå. Det holder med tomme utrykk for bekymring, det holder med unnfallenhet og bortforklaringer. Nå må idrettspresident Berit Kjøll og kulturminister Abid Raja våkne opp, og se at pengegaloppen i idretten er et alvorlig samfunnsproblem.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt