Hva mener man egentlig med arbeidslinja? Mennesker har alltid jobbet. Ikke bare lønnet arbeid, men omsorgsarbeid, laga mat, bygd hus, og uendelig mye mer. Når man snakker om arbeidslinja, høres det ut som folk aldri har gjort noen ting.
Ingen liker folk som snylter, dette skal det bli slutt på, nå er det arbeidslinja som gjelder.
Det ligger noen stygge undertoner i det ordet, som er stigmatiserende for dem som er utenfor det gode selskap. Både LO og NAF har bidratt til å underbygge hvor viktig det er å ha en arbeidsplass å gå til. Det er der det skjer. Ikke bare får du egen inntekt, der får du venner, kan delta på kurs og aktiviteter. Ja, mange finner også kjærligheten på arbeidsplassen.
Hvordan føles det, for de som er utenfor? Jo, det forsterker utenforskapet.
[ Hadia om morsrollen: – Det viktigste jeg kan lære datteren min er å være sterk og fri ]
Det er mye egoisme i arbeidslivet.
Mange har gode posisjoner og gode inntekter. Spør om de kunne tenke seg å gå ned fem prosent i lønn, slik at flere funksjonshemmede eller unge kunne få en stilling i virksomheten. Aldri livet. Ta fra dem støtten, så finner dem seg jobb. Alle er seg selv nærmest, solidaritet er et fremmedord.
Nå er helsen vingeklippet, men det synes jo ikke utenpå.
På sytti- og åttitallet jobbet jeg i Oslo kommune. Da var det alltid plass til noen som hadde noen skavanker eller manglet skolegang. De fleste klarte seg utmerket, når de fikk den opplæringen de trengte av kolleger og arbeidsgiver. I dag oppleves det som at de fleste skyves over på Nav. Der sendes folk på kurs, arbeidstrening, kompetanseheving, lønnstilskudd osv. Nav kan jo ikke trylle heller, hvis ingen arbeidsgivere åpner døra på gløtt, så kommer man ikke inn.
Hvorfor klarer vi ikke å få folk som ønsker seg en jobb i arbeid?
Når vi diskuterer antall uføretrygdede er argumentene mange. Folk mangler kompetanse, vilje til å flytte på seg, har for store krav, og nekter å ta utfordringer. Så glemmer man det viktigste! Folk er uføretrygdet fordi de er syke, ikke late eller udugelige.
I et stadig mer krevende arbeidsliv er tilfredsstillende helse helt avgjørende. Sykdom synes ikke alltid for omverdenen. Det er noen ting du ikke forstår før du opplever det selv. Før jeg ble syk hadde jeg stor arbeidskapasitet. Nå er helsen vingeklippet, men det synes jo ikke utenpå.
[ «At noe er galt med deg når du er seks år? Det kan følge deg hele livet» ]
Så lenge alle sitter i sin egen bås, og ikke ser helheten, kommer vi Ingen vei. Det er et politisk ansvar å legge føringer og insentiver, ikke bare si at alle skal med. For alle kommer ikke med. Tenk hvilken velvilje en virksomhet hadde fått, hvis den hadde fattet følgende vedtak:
I vår virksomhet skal vi til enhver tid sørge for å ansette og hjelpe mennesker som står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.
Hva gjør vi så når alt går galt?
En krone er en krone uansett om man kaller det stønad, trygd, eller lønn.
Prøver vi skremme-og-piske-metoden? Fjerne AAP og redusere støtteordninger? Skal folk da på en mirakuløs måte bli friske i løpet av natten, og arbeidsgivere åpner alle sluser? Da sender vi jo folk ut i enda dypere kriser.
Det samme gjelder aktivitetsplikt som ikke ender ut i noe mer enn aktivitet. Den aktiviteten fungerer som en omvendt misunnelse for de som får vondt i magen av at noen får «gratis penger». Her betaler jeg skatt og jobber, så skal andre få penger uten å gjøre noen ting. Det er mange enfoldige mennesker som ikke klarer å se kompleksiteten her.
Det er på høy tid å innføre grunninntekt, eller borgerlønn som noen liker å kalle det.
[ Dette er ukjent territorium for en kvart million mennesker. Vær tålmodig med oss ]
Det er fortsatt mye motstand mot grunninntekt. For at det ikke skal bli for mye ramaskrik, kunne man innføre en situasjonsbetinget grunninntekt til å begynne med. Så kan man høste erfaring, før man eventuelt utvider ordningen.
Ved innføring av grunninntekt så skal vi ikke slutte å jobbe, slutte å studere, slutte å investere, eller slutte med gründervirksomhet. Tvert imot: hvis vi innfører et ekstra sikkerhetsnett vil flere kanskje ta en sjanse, som de ikke våget å ta uten. Kanskje flytte, starte en virksomhet osv.
La oss få vekk det fryktelige ordet arbeidslinja.
En krone er en krone uansett om man kaller det stønad, trygd, eller lønn. Pengene blir jo brukt på mat og forbruksvarer allikevel. Slik at staten og handelsnæringen får pengene tilbake.
Det er strutsepolitikk å fjerne støtten, og håpe at alt ordner seg.
[ Faren har sagt at Ap er for arbeidere. Selv er Yassin usikker på hvem han skal stemme på ]
Alle bedrifter som går med tilfredsstillende overskudd burde pålegges å tilrettelegge for å ansette noen som har falt utenfor. Her burde jo stat og kommune begynne med seg selv. Man burde spørre hvordan gikk det med de ansatte som ble effektivisert bort. Havnet de i Nav-systemet? Hvor lønnsomt var det for samfunnet? Gikk vinningen opp i spinningen?
Det er et kollektivt samfunnsansvar å få flere i arbeid, ikke bare prate om det i valgkampen. Hvis alle bare sitter og glaner på sitt eget regneark og egen bunnlinje, og ikke tar ansvar. Ja, da står vi fast i gjørma.
La oss begynne med å få vekk det fryktelige ordet arbeidslinja, og erstatte det med et bedre ord.