Debatt

Det trengs mer enn en landsby

Da Norge stengte ned gikk mange barn en usikker fremtid i møte. Likevel så vi hvordan behovene til de mest utsatte barna ikke ble ivaretatt.

Det trengs sosialfaglig kompetanse for å oppdage og dokumentere hvordan forholdene i samfunnet påvirker hvert enkelt barn, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi blir stadig minnet om hvor viktig det er med fellesskap, tilhørighet og engasjement for hverandre.

Etter halvannet år med sosial distansering, digitale møteflater og hjemmeundervisning vet vi at nordmenns psykiske helse har blitt skadelidende. Det samme gjelder selvsagt barna. De trenger voksne som engasjerer seg i oppveksten deres.

Barn og unge som lever i vanskelige livssituasjoner trenger dette enda mer.

Et afrikansk ordtak sier at «det skal en landsby til for å oppdra et barn». Men hva er «en landsby» i Norge i 2021 etter en global pandemi? Vi ser for oss lokalsamfunn med oversiktlige strukturer, hvor alle kjenner alle. Der det finnes voksne som trøster og støtter, eller oppdager hvis noe er vanskelig. Voksne som kan stille opp om mor og far ikke klarer det.

Da landet stengte i mars 2020 skrev stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre at «nå trenger vi nabokjerringen». Hun oppfordret lokalsamfunnene til å passe ekstra på ungene når skolene, barnehagene og fritidstilbudene stengte.

Vi visste allerede da at mange barn gikk en usikker fremtid i møte, i utrygge hjem. Likevel så vi hvordan behovene til de mest utsatte barna ikke ble ivaretatt. Landsbyen alene var ikke lenger nok.

Derfor trenger vi flere sosialarbeidere.

Kloke nabokjerringer og dedikerte lokalsamfunn kan sjelden erstatte noen med rett kompetanse og et helhetsperspektiv og forståelse for de ulike helse- og sosialtjenestene. Det trengs sosialfaglig kompetanse for å oppdage og dokumentere hvordan forholdene i samfunnet påvirker hvert enkelt barn. Det trengs et sosialfaglig blikk for å se sosialpolitikk, kommunal planlegging og velferdstiltak i sammenheng. Det klarer vi ikke uten flere sosionomer.

Vår psykiske helse formes i all hovedsak utenfor helsesektoren. Det skjer i oppvekstmiljøet, barnehagen og skolen, eller på arbeidsplassen vår. Sammenhengen mellom psykiske vansker og levekårsutfordringer er klar og tydelig. 115.000 barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, og utallige rapporter og evalueringer peker på at de ikke får den hjelpen de trenger.

Ungdom som kontakter hjelpetjenester, forteller om ensomhet og utenforskap og manglende tilhørighet. De forteller om sårbarheter, en følelse av å være mislykket og skam. De forteller om redsel, tristhet og uro, og mange ber om hjelp til å håndtere dette.

Helsesykepleiere og sosialfaglig personell på skolen treffer barna der de er. De oppdager psykososiale vansker tidlig, før de blir fastlåste eller for store. Skolen er en vesentlig arena på alle måter. Det å utvikle evnene sine, mestre noe og forstå seg selv og andre er grunnelementer i psykisk helse.

Det er altfor lett å stille spørsmålet «hva er det med dette barnet?». Vi kategoriserer, diagnostiserer og reduserer det hele til individuelle problemer. Sosialfaglig tenkning, derimot, forstår mennesker i lys av deres relasjoner og omgivelser.

Sosionomer jobber med å styrke de sosiale relasjonene rundt barn og unge. Det kan være relasjoner mellom barnet, familien eller sosiale nettverk. Vi mobiliserer landsbyen slik at barnet for eksempel kan fortsette på fotballtreningen selv om familien sliter.

Dessverre erfarer vi at familier som trenger hjelp fra flere instanser faller imellom flere stoler.

De opplever å bli en kasteball i systemet, misforstått eller ikke hørt. Barn, unge og familier med sammensatte problemer trenger ofte flere tjenester over lang tid. Det kan være snakk om samarbeid mellom skole, barnevernet, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), Nav eller spesialisthelsetjenesten.

De trenger noen som kjenner både lokalsamfunnet og helse- og sosialtjenestene til å koordinere innsatsen. Derfor må vi ha ansatte med sosialfaglig kompetanse internt i kommunene. Profesjonelle sosialarbeidere som kan legge til rette for sømløse tjenester. Fagfolk som tenker helhetlig og har kompetanse til å jobbe med komplekse saker, samtidig som de stiller opp for dem som har det vanskeligst.

Dette er ingen enkel oppgave. Altfor lenge har politikere snakket nedsettende om en sosionomisering av samfunnet. Koronapandemien viser med all tydelighet at Norge ikke lider av for mange sosialarbeidere, men for få.

Det gode samfunnet kommer ikke av seg selv.

Det gjør heller ikke hjelpen til dem som lever i sårbare situasjoner. Hvem som styrer Norge etter 13. september avgjør hvordan hjelpetiltakene ser ut, hvem som får hjelp og hvor god den er. Husk det når du står i valglokalet.

Din stemme teller.