Debatt

Frivillighet, en undervurdert ressurs

Å ha behov for noen å snakke med, er ikke det samme som behov for psykolog.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forlengelse av koronapandemien rapporteres det om økende psykiske helseplager i befolkningen. Samtidig opplever mange å måtte vente lenge på hjelp. Vi trenger åpenbart flere ressurser, så hvorfor tar vi ikke i bruk det som finnes?

En løsning kan ligge nærmere enn vi tror. Det er på tide å tenke nytt.

Det siste halve året har det kommet to viktige rapporter som begge peker på hvordan vi møter befolkningens behov for psykisk helsehjelp. Kjøs-rapporten har fokusert på konsekvensene av pandemien for den psykiske folkehelsen, mens Riksrevisjonen har undersøkt det psykiske helsetilbudet på tvers av spesialisthelsetjeneste og kommune.

Sistnevnte gir skarp kritikk: ventetidene er for lange og tilbudet er ikke likeverdig i hele landet. Begge rapportene peker på behov for styrking av kommunale tjenester for å øke tilgjengeligheten av psykisk helsehjelp.

I sitt svar på Riksrevisjonens kritikk skriver helseministeren blant annet at psykisk helse ikke skal være helsevesenets ansvar alene.

Kjøs-utvalget konkluderer på sin side med at befolkningens hjelpebehov er større enn hva det offentlige helsevesen kan ivareta på egenhånd. De anbefaler også et tettere samarbeid mellom frivillige aktører og offentlig tilbud. I lys av dette må vi tørre å tenke nytt.

Frivillighet er etter vår mening en undervurdert og uutnyttet ressurs i de kommunale psykisk helsetilbudene.

Frivillige organisasjoner har lenge vært viktige og godt etablerte aktører innen psykisk helse. Bare tenk på hvor ofte det anbefales å ringe hjelpetelefoner om man trenger noen å snakke med.

Det finnes også en lang rekke interesseforeninger som tilbyr støttesamtaler, rådgivning, selvhjelpsgrupper med mer. Samlet utgjør frivilligheten en solid ressurs og supplement til offentlige tilbud. Likevel er det lite tradisjon for å involvere frivillige i kommunale tjenester.

Vi jobber selv i et lavterskel samtaletilbud for ungdom, hvor samtalene hovedsakelig gjennomføres av frivillige.

Det er ikke tilfeldig hvem som er frivillig hos oss, og det bør det heller ikke være. Våre frivillige har relevant faglig og/eller personlig erfaring. De mottar veiledning og opplæring fra psykolog, og har også tett kontakt med de øvrige ansatte ved senteret.

På denne måten kan vi gi et raskt tilbud til alle som henvender seg, samtidig som psykologressursene brukes til opplæring, veiledning og kvalitetssikring av tilbudet. Psykologene kan også videre henvise ved behov. Frivilligheten undergraver ikke kvalitet eller profesjonalitet, men bidrar til at ungdom som ellers ikke ville fått et tilbud kan få hjelp – uten ventetid.

I vår arbeidshverdag opplever vi at særlig samtaler og oppfølging hos psykolog etterspørres. Det er ikke overraskende. Psykologer har spesifikk kompetanse på å oppdage, diagnostisere og behandle psykiske lidelser.

Men å ha behov for noen å snakke med, er ikke det samme som behov for psykolog.

Terapiforskning viser gjennomgående at noe av det mest virkningsfulle i god terapi er en trygg relasjon. En slik relasjon kan i mange tilfeller like godt oppnås, og være like betydningsfull, i møte med en frivillig – selv om vi da ikke kaller det terapi eller behandling. De fleste vi møter har ikke behov for behandling av psykiske lidelser, men har god nytte av en samtalepartner som har tid til å lytte.

Det er ingen tvil om at flere grep må tas for å øke tilgjengeligheten og kapasiteten til psykiske helsetjenester i etterkant av pandemien. Bruk av frivillighet er ikke svaret på alt, men er eksempel på nytenkning som vi vil trenge mer av.

Mer fra: Debatt