Debatt

Når ideologi styrer

Er det virkelig i psykisk helsevern vi skal telle pengelapper?

Helse- og omsorgsminister Bent Høie.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi lever i et samfunn hvor psykisk helse er et større samtaletema enn før. Blant de politiske partiene er det konsensus om at psykiske lidelser skal snakkes om.

Dette gir ofte et inntrykk av at det ikke egentlig er så store forskjeller mellom hva partiene mener om psykisk helsevern.

Sånn er det ikke.

I 2015 innførte Solberg-regjeringa pakkeforløp i psykisk helsevern. Ideen lånte de fra somatikken, hvor denne måten å organisere et behandlingsløp på, har vist seg å være nyttig i kreftbehandling. Essensen er enkel: hvor mange timer du får hos en behandler er fastsatt ut fra tilstand og diagnose, og behandlingen skal helst foregå så effektivt som mulig. Med effektivt menes det selvsagt at du skal rett inn og rett ut igjen.

Under pandemien har det det blitt slått full alarm om økning av psykiske plager. Det har blant annet vært en økning i spiseforstyrrelser, hvor pasientene er sykere og yngre. Flere studenter er deprimerte og opplever angst, og én av fire ikke er fornøyd med livet sitt.

Allerede før pandemien hadde vi endeløse køer innen psykisk helsevern. Med pakkeforløp har folk fått kortere behandlingstid og i større grad blitt svingdørspasienter, hvor de er inn og ut av poliklinikken og/eller psykiatrisk avdeling.

Ordningen skal visstnok være kostnadsbesparende, men er det virkelig i psykisk helsevern vi skal telle pengelapper?

I 2020 gjenga Norsk Psykologforening funn fra en SINTEF-rapport, som viser hva pakkeforløp har betydd for ansatte og pasienter. Etter ett år ser vi at det verken gjør pasientene eller behandlerne fornøyde.

Behandlerne opplever å ikke strekke til, mens pasientene opplever at systemet ikke tar dem på alvor. Dette er alvorlige funn, som nok en gang viser at psykisk helsevern ikke styres ut fra prinsipper om hva som er god behandling.

Snarere tvert imot styres det av ideologi, og ideologien heter nyliberalismen.

Til syvende og sist er det ikke Bent Høie som drar hjem etter en arbeidsdag og bekymrer seg om hvorvidt pasienten lever til neste time. Den bekymringen er det psykologene, sosialarbeiderne og legene som har.

Pasientene beskriver et press på å bli «frisk i tide», og at de er redde for å fortelle hvordan de faktisk har det fordi det kan føre til at de mister tilbudet på grunn av manglende bedring. Dette er også det vi hører fra psykologer som jobber i spesialisthelsetjenesten.

De beskriver å måtte avslutte pasienter med behov for mer behandling altfor tidlig på grunn av kravet om å hele tiden ta imot nyinnskrevne pasienter. Fra behandlingsforskning vet vi at terapi trenger en viss «dose» for å fungere, akkurat slik som medisin.

Blir antall terapitimer for lavt, ender mange pasienter opp med å ikke bli friske. I praktiske tall betyr dette at om pasienter får færre enn 18 timer vil mindre enn halvparten av dem bli bedre. Dette kan ikke pakkeforløpene endre, men mange fagpersoner er tydelige på at disse tar opp verdifull tid som de heller kunne brukt på pasientens vegne.

Høyresidens entusiasme for måling og tellekanter sjekker ikke det viktigste: Om pasienter føler seg møtt, sett og hørt, om de er fornøyd med behandlingen sin, om de er trygge på at de får tid til å bli friske.

Med stressede fagfolk i et rigid system har vi i stedet fått pasienter som lyver om bedring for å få bli litt lenger. Det hjelper ikke med pakker om rammene ikke er på plass. Noen steder har dette resultert i absurde trender: noen psykologer forteller at de har fått kurs i hvordan avslutte fortvilte pasienter.

Det er ikke oppskriften på god terapi.

Helsevesenet vårt er ikke butikk, og da fungerer det også dårlig å styre det etter markedsprinsipper.

Det finnes mange årsaker til hvorfor en pasient utvikler depresjon, hvorfor noen får tilbakefall av spiseforstyrrelser og hvorfor noen ruser seg. I kreftbehandling kan en ta prøver av svulsten og legge opp behandling deretter.

Et menneske trenger imidlertid tid og tillit for å åpne seg – tillit til behandler, men også til systemet. Vi trenger at psykisk helsevern tar høyde for det, slik at vi kan møte pasientene som mennesker. Ikke minst trenger vi at dette valget blir en ny kurs for norsk psykisk helsevern, hvor vi bruker mer penger på å fremme god helse blant befolkningen og forebygge der vi kan.

Tida for å kun drive brannslukking må bli over, og da kan vi starte med å fjerne pakkeforløp.