Debatt

Kjære student: Løft blikket

Hadde det ikke vært for en en selvsikker vestlending med dreads, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Kaveh Rashidi, lege, skribent og foredragsholder.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kjære studenter.

Velkommen til studielivet, og til starten på noen fantastiske år. Jeg skal innrømme en ting, jeg er kjempemisunnelig på dere.

For femten år siden stod jeg på Universitetsplassen i Oslo, spent og håpefull som dere.

Jeg var en usikker 18 år gammel gutt som bodde hos mamma og pappa. Jeg hadde ingen anelse om hvor magisk studietiden skulle vise seg å være. Nå håper jeg noen av mine erfaringer kan bli til gode råd for dere.

For det er en spesiell tid som venter deg.

Du skal få utfolde deg som den du er, og samtidig vokse til den du skal bli. Når du om noen år ser tilbake på denne dagen, skal du tenke: «For en umoden person jeg var, bare en liten drittunge.» Og akkurat sånn skal livet være. Du skal hele tiden bli til noe bedre enn det du var, og den utviklingen går fort når man studerer.

Hvordan skal du så få den utviklingen? Hvordan gikk jeg fra å være en skremt tenåring til en trygg voksen? Jeg tror nøkkelen ligger i det sosiale.

Se rundt deg: I den folkemengden du nå er del av står antakeligvis noen av dine beste venner i livet, som du ennå ikke kjenner.

Det er sikkert mange her du kommer til å kline med, noen du kommer til å ligge med, kanskje en du blir sammen med, og antakeligvis er det noen av dere som aldri har møtt hverandre som kommer til å ende opp sammen.

Det er litt skummelt å tenke på, for det betyr også at du potensielt kan gå glipp av bestevennen din eller ektefellen din hvis du ikke griper de sosiale mulighetene fremover nå. For uansett hva livet byr på av opp- og nedturer de neste par årene, er jeg sikker på at du får det bedre om du opplever det sammen med venner på studiet.

Så er det selvsagt ikke bare for å få venner at du er her.

Du er her for å mestre ferdigheter, og tilegne deg kunnskap, som du i fremtiden skal være stolt av og til og med leve av. Og jeg tror aldri kunnskap har vært viktigere enn det det er i dag. For selv om tilgangen til kunnskapen er større enn den noen gang har vært, er også spredningen av feilinformasjon det.

Jeg merker det daglig som lege: Skillet mellom fakta og fiksjon, mellom rett og galt, mellom korrekte svar og subjektiv synsing – den står i fare for å viskes ut, og nettopp derfor er det så viktig at du studerer. Så du i fremtiden kan ha en solid, relevant faglig forankring for det du gjør.

Men alt dette. Det personlige, det sosiale og det faglige – alt jeg fikk fra min studietid, og alt jeg unner dere, det kommer ikke av seg selv. For å få mest mulig ut av tiden din må du gjøre en innsats selv.

Det er du som er ansvarlig for å skape opplevelsene og erfaringene du i fremtiden skal se tilbake på som noen av dine beste.

Du må engasjere deg, si ja til mulighetene, vær aktiv og åpen, søk kontakt med menneskene rundt deg og bry deg om omgivelsene dine. Både om menneskene rundt deg, om det du studerer og om samfunnet du lever i.

Det verste du kan gjøre er å være passiv, og vente på at noe godt skal skje. Gode liv skapes, de skjer ikke av seg selv. Og det er nettopp det studietiden handler om: Å skape et godt liv.

Så er det dessverre ikke like enkelt for alle.

For noen av dere er det en smal sak å bli med på festene, melde seg på et studentidrettslag, finne medstudenter å diskutere faget med og knytte nye kontakter. For andre er det en kamp. Mange gruer seg. Mange sliter, og da blir det enda en utfordring i livet å få den tilhørigheten og føle den tilknytningen til dette studiemiljøet.

Her hviler det et enormt ansvar på de av dere som ikke synes det sosiale er vanskelig: Dere må sørge for at alle får være med. Løft blikket og ta vare på de som ikke synes dette bare er moro fra første øyeblikk.

Finn de som er litt stille, som står litt utenfor, og ta vare på og inkluder dem.

Jeg var selv en av dem som slet, og hadde det ikke vært for en en selvsikker vestlending med dreads som kom bort til meg og prata og inkluderte meg, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Han brydde seg. Og hvis du bryr deg og engasjerer deg, så skal du se at studiehverdagen blir meningsfylt.

Så er det jo en klisjé i taler som dette at man helt på slutten skal sitere noen smarte folk. Filosofer, poeter, forfattere og sånt. Jeg skal ikke være noe dårligere, men mitt sitat kommer fra TV-serien The Office. Andy Bernard, sier så klokt:

«I wish there was a way to know you’re in the good old days before you’ve actually left them.»

Tenk på det. Årene du har foran deg nå er de du i fremtiden vil se på som the good old days.

Så ta vare på hvert øyeblikk, ta vare på hverandre og gjør mest mulig ut av denne lille, unike tiden i livet. Vær han utadvendte vestlendingen i dreads som hjelper en usikker person å finne sin plass. Så håper jeg dere også, om femten år, vil se på nye studenter og være like misunnelige på dem, som jeg er på dere.

Kronikkforfatteren holdt denne talen 17. august for nye studenter på OsloMet.