Debatt

Hadde de råd før?

Kanskje var utsagnet til Solberg en vekker.

Svaret til Erna Solberg er; Ja, vi hadde råd før. En gang for lenge siden tok vi oss råd til en skikkelig bostøtteordning, skriver Harald O. Norman, talsperson for Bostøttealliansen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kanskje noen satte kaffen i halsen da Erna Solberg i mars stilte spørsmålet om de egentlig hadde råd til det før pandemien, disse som nå delte sine økonomiske bekymringer om at de ikke hadde råd til mat eller klær.

Et par dager måtte statsministeren stå i det vi kan kalle en mild storm, og så var det hele over.

En måned senere ble vi kjent med meningsmålingen som fortalte at velgerne i år vil være mer opptatt av sosiale forskjeller enn noen gang. Kanskje var utsagnet til Solberg en vekker. Det siste året har vist oss at vi trenger en mer inkluderende beredskap.

Ikke for pandemier, ikke for terrorhandlinger, ikke for ras og katastrofer, men for det store gapet som har oppstått mellom oss. Vi trenger en boligberedskap som sikrer at folk har råd til å bo, en beredskap for alle dem som ikke har vært invitert til forbruksfesten.

Da bostøtten ble etablert rundt 1970, var det helt vanlig å søke om et bidrag til husleien. For staten kunne det nærmest sees på som en slags investeringsordning, fordi de som fikk muligheten til å tenke litt mindre på utgifter, kunne tenke litt mer på andre ting, som arbeid og skole.

Ideen med bostøtten handlet om at alle skulle få ta del i velstanden som bredte seg utover landet med oljeinntektene, og at boligen i seg selv gir velstand og grobunn for livskvalitet, helse og velferd.

En «høvelig bolig» skulle være en god bolig, og noe mer enn bare å gi deg hodet over vannet.

På 70-tallet var «høvelig» synonymt med å ikke bo trangt og ha nok rom for å dekke beboernes behov. En enslig husholdning var forventet å ha minst to rom og kjøkken, etter hvert med en størrelsesnorm på minimum 50 kvadratmeter. Høvelighetsbegrepet har et annet innhold i dag. Er du alene med dårlig økonomi, kan du forvente å få tildelt 35 kvadratmeter i en kommunal bolig, med noe som ligner markedsleie – altså betaler du like mye som alle andre.

I dag er det om lag 100.000 husstander som mottar bostøtte i løpet av et år, og snittinntekten blant de enslige mottakerne er om lag 11600 kroner i måneden. Dette beløpet har «økt» med fire hundre kroner i løpet av de ti siste årene. Bostøttemottakerne blir færre, de har stadig lavere inntekt, samtidig har de aldri hatt høyere utgifter.

Det er ikke rart at Husbanken selv sier at de har gått fra å være boligbank til å bli en velferdsetat.

Bostøtten har i sin levetid vært gjenstand for så mange endringer at den har blitt fordreid til det ugjenkjennelige. Det høvelige begrepet har hengt med det meste av tiden, med unntak av noen år, da man krevde at folk med bostøtte skulle bo nøkternt. Det som er mest påfallende, er at ordningen nærmest årlig har fått endringer eller tillegg som følge av endringer andre steder i velferdskabalen.

Da uføre skulle løftes i den såkalte uførereformen i 2015, så falt alle nye uføre ut av ordningen som følge av inntektsøkning. De som allerede hadde vært uføre en stund, og samtidig mottatt bostøtte, fikk være med videre under en egen skjermingsordning. Etter dette har ordningen gjennomgått årlige skjerminger, i stedet for å gjøres permanent med en gang.

Fra 2017 ble bostøtteordningen konsumprisjustert, og før det er det veldig uklart om det i det hele tatt var noen justering. Bostøtten har i dag et av de mest kompliserte regelverkene blant stønadsordningene, og du bør helst være professor i matematikk hvis du skal klare å forstå hvordan bostøtten beregnes.

Dette gjør bostøtten utilgjengelig og uforståelig for dem som trenger den mest.

I mai i år fikk landets minstepensjonister etterbetalt en pensjonsøkning som de skulle hatt i fjor. Mange gledet seg over å ha fått fire tusen kroner ekstra denne måneden. Resultatet ble i praksis at mer enn 7000 av minstepensjonistene mistet hele sin bostøtte for samme måned. Her står arbeids- og sosialministeren med åpen lommebok og får rause kommentarer og applaus, mens kommunalministeren tar tilbake de samme pengene, uten at noen roper høyt om det.

Vi har latt oss engasjere av familier som har blitt kastet ut og hentet av politiet fra sine kommunale leiligheter, fordi de har tjent 15.000 kroner for mye et år. En arbeidsledig flytter inn hos en venn, en mor tør ikke fortelle barna at de snart må flytte, en pensjonist har skrudd av strømmen og fryser hele februar.

Fortellingene er mange og dessverre langt fra unike. Så svaret til Erna Solberg er; Ja, vi hadde råd før. En gang for lenge siden tok vi oss råd til en skikkelig bostøtteordning. Kan vi igjen se for oss en litt rausere ordning som løfter folk over et absolutt minimum? Kan hende en slik ordning vil gi noen mer enn de hadde trengt for å overleve, men det er også en invitasjon til at noen flere kan få en bitteliten del av den store velstandskaken.


Mer fra: Debatt