Debatt

Voksne som skjønner alvoret

Når skal man sende en bekymringsmelding til barnevernet? Skoleansatte trenger opplæring som gir dem svaret.

Når barn gir tegn på at de ikke har det bra hjemme, må de bli møtt av voksne som skjønner alvoret, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Barn tilbringer store deler av oppveksten sin på skolen. Derfor kan skoleansatte, som kjenner barna godt, ha en viktig funksjon i norsk barnevern. Dessverre har ikke skoleansatte i dag nok kompetanse, tid, eller et godt nok støttesystem til å gjøre denne viktige jobben like grundig som den fortjener.

Lærere er utdannet i fag og pedagogikk (hvordan lære bort faget) – ikke i barns utvikling, sosiale relasjoner eller samarbeid med andre instanser som barnevern.

Lærere har blant annet ansvar for å holde oversikt over faglig progresjon og utfordringer, planlegge videre undervisning basert på elevenes faglige nivå, håndtere sosiale problemer mellom elever og ha dialog med foreldre om både fag og oppførsel. Skoleansatte treffer i tillegg veldig mange barn i løpet av en arbeidsuke – hundre barn er ikke uvanlig for en faglærer.

Dagens system er basert på at skoleansatte skal ha direkte kontakt med barnevernet. Når lærere eller assistenter sender bekymringsmelding, får de ingen informasjon om hva som skjer videre, eller om det var riktig å sende bekymringsmeldingen.

Manglende tilbakemelding kan gi følelsen av at det ikke var nødvendig å sende bekymringsmelding. Hvis læreren legger merke til noe lignende igjen, eller noe annet med samme barn, vil det være vanskelig å vite om de skal melde det inn, eller om barnevernet nå har gjort grundige undersøkelser og ikke trenger denne informasjonen. «Skal jeg fortsette å melde inn eller er saken allerede under kontroll?».

I tillegg oppstår en slags «puslespillsproblematikk». Skolebarn treffer ofte mange skoleansatte i løpet av en dag. Noen ganger kan de gi små tegn til flere voksne, som hver for seg kan tolkes uskyldig, men som kan gi et helt annet inntrykk om man ser det i sammenheng. Det finnes i dag ingen personer som har spesielt ansvar for å følge opp denne typen utfordringer eller se flere hendelser observert av enkeltansatte i sammenheng.

Det stemmer at kontaktlærere har et særlig ansvar for barna i sin klasse, blant annet ved å følge med på oppførsel og ha et tett samarbeid med foreldrene. Men kontaktlærere er ofte overarbeidet allerede og har ingen barnevernfaglig utdanning. Sosiallærere og helsesykepleiere har også tilgrensende roller, men uten barnevernsfaglig kompetanse eller ansvar i dag.

Manglene i dagens system slår ut begge veier: På den ene siden har forskere ved Nord universitet nylig funnet at lærere ofte har høy terskel for å sende bekymringsmelding til barnevernet. Dette skyldes flere faktorer: de kvier seg for å ødelegge relasjoner, er usikre på utfallet i saken, føler kanskje de har kontroll på barnets situasjon, og tar hensyn til at dagens barnelov har en relativt høy terskel for plikt til å melde ifra til barnevernet. Dette er viktige poenger.

På den andre siden mener forskere ved Høgskolen i Innlandet at det også sendes for mange bekymringsmeldinger, og at mange er svært dårlig begrunnet, der loven er misoppfattet, mistolket og i enkelte tilfeller misbrukt. I tillegg til at dette kaster bort barnevernets tid oppleves det som et overgrep for foreldrene.

Uansett om man mener at det sendes for få eller for mange bekymringsmeldinger i dag, er mønsteret klart – systemet som skoler bruker for å melde fra til barnevernet har stort forbedringspotensial.

Forskerne fra Nord universitet foreslår å senke terskelen i barneloven for å sende bekymringsmelding til barnevernet. Problemet med denne løsningen er at lærerne fortsatt vil være usikre, og mindre enkelthendelser vil fortsette å gå under radaren. Barnevernsansatte har spesialisert kompetanse som de trenger til undersøkelser og oppfølging av barn og familier. De har ikke kapasitet til å fungere som råd- og veiledningstjeneste for usikre lærere.

I England er skoler pålagt å gi alle skoleansatte «safeguarding training» hvert år, opplæring som blant annet dekker hvilke tegn hos barn man bør være spesielt obs på, og hvordan man skal gå fram når man ser ting som vekker bekymring.

Alle skoler er i tillegg pålagt å ha egne barnevernskontakter («Designated safeguarding lead») som skoleansatte kan rådføre seg med om de er usikre, og som blant annet har ansvaret for den årlige opplæringen. Barnevernskontaktene har også taushetsplikt, men kan gi veiledning og bedre tilrettelegging for barna.

Som lærer i både England og Norge vet Colm (Red.anm: innleggsforfatter) at dette systemet fungerer mye bedre for lærere og barna som trenger hjelp.

Lærere blir flinkere til å oppdage varselstegn, både gjennom opplæring og råd fra barnevernskontakten. Lærere har lavere terskel for å melde inn saker de er usikre på, fordi de ikke risikerer å ødelegge relasjonene til foreldre for saker som viser seg å være ingenting, og de vet at deres observasjoner vil sees i sammenheng med andre hvis det er reell grunn til bekymring.

Når barn gir voksne de stoler på tegn til at de ikke har det bra hjemme, må de bli møtt av voksne som skjønner alvoret og tar det videre i de rette instanser. Å sende bekymringsmelding når det trengs, og ikke sende det når det ikke trengs kan utgjøre stor forskjell i et barns liv. Vi som samfunn skylder barna å ha et system som sørger for at skoleansatte skjønner forskjellen.