Jeg er med å støtte et parti frivillig, men er allerede lei. Jeg er ikke lei av å snakke om saker jeg brenner for, om verdier og ulike endringer jeg håper på.
Men lei av valgkamp.
[ Tøff på Tinder og fleksibel på jobb: – Jeg er drittlei! ]
Jeg tror vi stadig er flere som ser valgkamp som en slitsom, anmasende og forvirrende greie. Allerede da jeg var unge syntes jeg valgdebattene på TV viste ukloke, teite voksne. Slik vi ungene lærte at man skulle oppføre seg, hadde ikke de lært. De snakket jo bare i munnen på hverandre og viste ikke vennlighet og respekt. Men som ung voksen så jeg et innslag hvor to politikere fra svært ulike partier snakket om den gjensidige respekten de kjente, tross uenigheter i sak.
Kjeklingen fra valgkampen året før, der busta føyk og målet syntes å være mer å bringe den andre i bakken enn å fremme egen sak, hadde de to tydeligvis glemt. Jeg ble mildt sagt forundret.
Vi kan se med forferdelse på valgkamp i USA: Der går det sport i å senke stemmer ved å sverte motparten. Selv om en ekstrem påstand eller løgn tilbakevises, sitter millioner av velgere igjen med et dårlig inntrykk. Vi har ikke kommet på samme nivået i Norge i uredelighet og overdrivelser. Men dette valgkampåret har jeg lurt på om vi er på vei dit. Én ting er sirkuset i debatter på TV og skriving i aviser.
Men vi har fått en ny, mektig arena for valgkamp: Sosiale medier.
[ Oljenasjonen med egen miljøhovedstad ]
Vi må snakke om det som skjer. For det første vil folk oftere kommentere, reagere på og spre noe som vekker sinne og redsel. For det andre er antall klikk blitt en viktig inntektskilde når flere dropper papiraviser, tv og radio. Dermed har media et press på seg til å produsere ‘klikkbart’ materiale for å tjene nok. Hva gjør dette for folks inntrykk av politikken og valget?
Krangling i tv-debatter blir god folkeopplysning i forhold. Vi som er på Facebook, for eksempel, får se mest av det som får mange reaksjoner. Aviser har ofte én overskrift for avisens lesere, som sier mer om innhold i artikkelen, og én for linken til sosiale medier, der overskriften spisses for å lokke til seg flere klikk og del. Så spisset er de, at de stadig oftere er direkte misvisende eller kan lett feiltolkes, men de som reagerer har sjeldent lest innholdet. Så sitter folket, velgerne, og ser overskrifter ‘flashe’ for øya hver dag, uten tid og ro til å gå inn og lese eller sette seg inn i temaet.
Men hva vi ofte får se, begynner vi automatisk å tro mer på.
Og når det som selger, er negative ting som vekker harme og frykt, sitter vi igjen med desto mindre tillit til politikerne. Så skal vi gå til valgurnene og stemme, dere. Tilbake til de to som var vennlige og respektfulle ovenfor hverandre i jobben på Stortinget. Jeg undret meg, om de kanskje ikke var ‘seg sjæl’ i valgkampen. Senere tok jeg utdannelse som psykolog, og lærte mye om hvordan vi mennesker endrer oss i konflikt, og når gruppene vi er del av tolker hverandre negativt.
[ Debutant Marte Qvenild: – Jeg har sett fedre som har gitt opp ]
Slike mekanismer er så sterke, at om man ikke står imot med bevissthet om hva som skjer, kan de fleste mennesker oppføre seg uvanlig og uklokt når de er i en kamp med en motpart. Vi kaller det jo «valgkamp». Samfunnet, media og vi velgere legger opp til en kamp mellom motparter, der de folkene vi ønsker skal lede oss, viser sine minst sympatiske sider i «kampens hete».
Jeg ønsker meg en #klokerevalgkamp.
Jeg ønsker at media reflekterer over hvor mye makt de gir til den lille gruppen velgere som sitter og klikker og deler alt de hater og frykter. Jeg ønsker meg høyere bevissthet hos politikere om hvordan de selv går frem. Noen politikere syntes selv å ha kun lest en misledende overskrift, og reagerer med forferdelse i media som befester feilinformasjonen. Da kan man lure på om politikere heller ikke gidder lese forbi overskrifter, eller om de ønsker ta valgkampen til amerikanske tilstander hvor feilinformasjon kan brukes strategisk for å sverte motparten.
Jeg ønsker meg en #klokerevalgkamp hvor vi som er lei av valgsirkus, avbrytelser og klikk-og-del-overskrifter kan få vite mer om det gode ved partiene. Vi vil se politikere som viser menneskelighet vi kjenner oss igjen i uten at denne var iscenesatt av ørten rådgivere. Vi vil se de innrømme feil og rette opp, det mest tillitvekkende av alt. Vi vil se de bli engasjerte og opprørte på vegne av saken de brenner for, uten å gå til usaklige angrep på andre.
Poenget med demokrati, og valg, skulle være at vi ga makt til folket.
[ Britneys vergemål: Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av? ]
Ikke makt til tilfeldigheter som utspiller seg i kampens hete, godt påvirket av medias inntjening fra hat og frykt. Jeg tror vi i fremtiden vil finne på noe bedre enn slike valgkamper, og kanskje andre systemer for demokrati i ordets rette forstand. Men enn så lenge har vi dette som vår påvirkningsmulighet, hver og én. Hva skal innvirke til akkurat din avgjørelse? Og om du er lei sirkuset, kanskje du også vil oppsøke alt som gir opplevelse av en #klokerevalgkamp, og vise at dette betyr noe for oss velgere?
Red.anm.: Melinda Estelita Henriksen står på stortingsliste for MDG.