Tante Tonni ble hun kalt, min bestemor som var parktante på 60- og 70- tallet. Jeg hang med henne i «parken», også etter at jeg sluttet fordi jeg ikke fikk barnehageplass. Jeg var derfor med da bestemor hentet barna til utsatte familier slik at de fikk leke med andre barn, bli lest for og få et godt måltid i løpet av dagen.
Kanskje fikk de også tannpuss, kroppsvask og en klem.
[ Det renner en elv gjennom alle terapeuters kontor, og den elven heter mor (+) ]
Disse møtene gjorde meg oppmerksom på at vi som barn hadde ulike odds. Barna jeg traff hadde et annet utgangspunkt på starten i livet enn det jeg hadde, og det rådde en viss tilfeldighet om de ble fanget opp, akkurat som i dag.
Dette gjorde at jeg tidlig bestemte meg for å bli barnehagelærer. Jeg ville gjøre en forskjell.
Nå førtifem år etter, tidlig i mars inviterte Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby til en digital kickoff-konferanse med ønske om å rette søkelyset mot kvalitet i barnehagene. Barnehagesektoren ble invitert inn i debatten med innspill. Dette er vi i Norlandia og Kidsa barnehagene glade for.
Vi ønsker debatt om og innsats for økt kvalitet.
[ – Systemet er rigga sånn at kvinner ofte står sterkest i slike saker ]
Ikke som i de senere årene der vi ser en polarisert debatt, der spesielt venstresiden og de ulike fagforeningene er mer opptatt av å snakke om eierskap, utbytte og nå også om innholdet i privat sektor. Nå sist i en doktorgradsavhandling av Hanne Fehn Dahle som tar for seg det pedagogiske innholdet de store private barnehagekjedene i sektoren tilbyr.
Likestillingskampen førte til økt utbygging av barnehager slik at mor kunne få lik mulighet som far til å arbeide utenfor hjemmet. Likestilling var årsaken til utbygging, ikke at barnehagen i seg selv ble sett som forebyggende og et gode for barna. Kunnskapen foreligger først nå mange år senere, og det preger sektoren. I dag er barnehagen en del av utdanningsløpet og er en viktig forebyggende arena.
Følger man med i debatten virker det ikke sånn.
Dette perspektivet er glemt i iveren etter å svartmale de private istedenfor å bygge bro mellom private og kommunale barnehager. For meg som pedagog med lang utdanning og erfaring fra både privat og kommunal sektor kan jeg bli lei, oppgitt og opprørt på barnas vegne over at ideologi skal hindre kvalitetsutvikling da tiden etter barnehageforliket i 2003 har vist at mangfold og sunn konkurranse skjerper og forbedrer praksis til beste for profesjonen og for barna.
[ Vi kalles latsabber, vi drites ut i mediene som «navere» og som tette i nøtta ]
Et annet perspektiv som bør løftes er at barnehagetradisjonen er ung. Det foreligger lite forskning på sektoren, selv om dette tar seg opp. Vi vet i dag at barnehagen i seg selv er forebyggende og at det er kvaliteten på prosessene som er nøkkelen for å støtte barnas trivsel, utvikling og læring, ikke nødvendigvis antall ansatte selv om dette selvsagt kan bidra til bedre arbeidsforhold.
Vi trenger likevel mer forskning og vi trenger å se nøye på den nordiske barnehagetradisjonen. Vet vi at det er denne som gir barna den beste barndommen og de beste mulighetene til å leve et godt liv.
Har vi noe å lære av andre land?
Det beste med den nordiske tradisjonen etter mitt syn, er at barns medvirkning og at den frie leken holder høy kurs, slagsiden er ansatte som med kulturarven i hevd kan stå å se på uten å være mentalt og aktivt til stede i leken og aktiviteten.
Den største studien i Norge, GoBaN, viste oss at norske barnehager holder middels kvalitet. I stedet for å undre seg over funn åpnet det seg den gang en debatt om verktøyet som ble benyttet i forskningen. I juni forelå en rapport i regi av OsloMet som viser at barn bør få mer støtte til læring og utvikling, så kanskje har vi noe å lære. Eller skal vi fortsette å være ganske så sikre på at vi sitter med svaret, mens vi fortsetter å snakke om eierskap?
Jeg ivrer for at leken skal holde høy kurs i norske barnehager, men vi må lære mer om hvordan vi kan støtte barnas utforskertrang uten å bli «skolsk». I tillegg må vi som pedagoger bli mer bevisst eget læringssyn. Min påstand er at det er de ressurssterke barna som vinner på at den frie leken står så sterkt, hvis ikke alle ansatte i større grad støtter oppunder barnas aktiviteter.
[ – Mitt problem med hele fedmedebatten er at den er så jævla kunnskapsløs og ensidig ]
Nå står vi overfor et stortingsvalg og jeg ser rundt meg og undrer meg: Hvordan havnet vi dithen at eierskap får mer oppmerksomhet enn kvalitet i barnehagen?
Jeg er tilbake til min bestmor, tante Tonni. Barna i parken til tante Tonni brydde seg nok heller ikke om hvem som eide barnehagen, like lite som i dag. Men akkurat som for 50 år siden er det like viktig at de ansatte gir god omsorgs- og læringstøtte og sikrer et variert og rikt leke og-læringsmiljø. Ikke la oss rive ned arven etter barnehageforliket eller tante Tonni for den saks skyld, men la oss bygge broer der mangfold og sunn konkurranse får stå i sentrum får kvalitetsutviklingen.