Debatt

Politisk ukorrekt, eller upolitisk korrekt?

Fabian Stang gjorde noe av det tøffeste jeg har sett en politiker gjøre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ansvaret for å stoppe polariseringen av samfunnet ligger på oss alle. Det er jeg som skriver dette innlegget, og du som leser det. Det er du som stemmer rødt, og du som stemmer FrP. Det er du som leverer ungene i barnehagen, og du som tar vare på dem der.

Ansvaret ligger på alle oss som er en del av «samfunnet».

Siden ukene før 10-årsdagen for 22. juli har debatten handlet om hvordan vi skal takle høyreekstremisme, hvordan vi når dem som tilhører ytterkanten av «samfunnet», og hvem som skal gå i bresjen og få debatten i gang. Særlig har PST pekt på de høyreekstreme miljøene som farligere og større enn da Breivik stjal 77 individer fra sine venner, søsken og foreldre, og etterlot enda flere mennesker med traumer som aldri vil forsvinne. Oppi debatten skal vi heller ikke glemme at det også finnes ekstremisme på den andre siden av den politiske skalaen.

Men for å komme oss nærmere et debattklima som rommer den «toleransen» og «mangfoldet» mange – inkludert meg selv – talte varmt om 22 juli, så har vi noen utfordringer vi må gjennom.

Elefanten i rommet er «politisk korrekthet».

Oslos tidligere ordfører Fabian Stang fikk noen tusen likes på Facebook før han innså at det var «galt å si det han mente».

For å være ærlig synes jeg det Fabian gjorde var noe av det tøffeste jeg har sett av en politiker de siste årene. Bemerk deg gjorde, ikke skrev. For mange, meg blant dem, støtter ikke Stang sin tolkning av Støre sitt budskap. Men han turte å si sin upopulære mening.

Det er forskjell på Fabian sitt innlegg og mange av de høyrepopulistiske innleggende som har kommet fra andre FrP-politikere de siste årene. Det handlet ikke om å vinne velgere ved å slå billige politiske mynter, men om å stå opp for det man mener.

Likevel Fabian, i anstendighetens navn, kunne du ventet til etter 10-årsdagen for 22. juli var over.

Vi kjenner alle uttrykket å «kalle en spade for en spade», å si ting «som de faktisk er». Uttrykket politisk korrekthet, som vokste fram i USA på 90-tallet, ble forklart som å gjøre det motsatte – å verne om sårbare grupper i samfunnet med å legge lokk på ytringer som fremstår støtende og/eller diskriminerende. For meg høres det kun ut som et progressivt samfunn som går i riktig retning. Det er helt klart at vi har problemer i Norge i dag. Med rasisme, med LHBT-diskriminering, diskriminering av overvektige m.m. Politisk korrekthet har likevel hjulpet med å redusere omfanget av den dagligdagse «old school» diskrimineringen som i mye større grad fant sted før.

Men som vi vet så altfor godt, er diskriminering fortsatt et stort problem mange opplever daglig. Men den har flyttet seg, i form og i lokasjon. Den gammeldagse diskrimineringen har flyttet seg til nettet, hvor folk får være mer i fred med sitt verdensbilde uten at oss «politisk korrekte» skal komme å fortelle hvorfor måten de oppfatter sin verden og nasjonens fremtid faktisk ikke stemmer. Samtidig har diskrimineringen av minoriteter blitt modernisert i hverdagen, fra åpenlyst hetsende kommentarer til mer subtile vitser, kalde skuldre og andre handlinger som former utenforskap.

For konformiteten som medfølger gir flere problemer.

Et problem ved politisk korrekthet finner vi i akademia, hvor forskere kan oppleve det vanskeligere å få tillatelse til, midler til eller publisering av studier og artikler som kan stille sårbare grupper i et ugunstig lys. At gammeldagse rasister og homofober flykter til mørkerom hvor de får skrive ansvarsfritt er et annet. Men et av de største problemene er kanskje at det fremmer ytre og mindre holdningsendringene motivasjoner til ikke å si noe «feil». Vi konformiteter til det som er riktig å mene eller si, selv om vi innerst inne kanskje mener noe mer nyansert enn det som er «akseptabelt»

Det er få som tør å gjøre det Fabian gjorde. Å uttale seg høyt når man vet at det man har å si kan være upopulært men ikke uanstendig. Fordi man gjør bare ikke sånn. Alle har en upopulær mening. Noe som strider mot partipolitikken deres, eller verdiene de fikk inn med morsmelka. Noe som er politisk ukorrekt. Prøv selv å publisere den meningen på en facebookstatus, eller å sende den til avisa, så kan du jo se hvor «lett» det er.

Men selv om det er vanskelig å si det man mener av og til, så betyr ikke det at man slutter å mene det. Og det er her konformitering blir et problem. Vi jatter med når andre sier at «ditt og datt er feil», men så kommer vi i konflikt med oss selv når er annen politiker sier det som er «feil». For på den ene siden høres det ondsinnet ut, eller uverdig, «men så har h*n likevel et poeng».

Videre blir det skummelt å si nettopp dette – å si seg litt enig og litt uenig.

For hva om kona, barna eller kollegene ser det? Hva om noen tror at en er rasist for ikke å ville ha mer innvandring, eller om de tror en er homofob fordi en ikke synes at regnbue-bevegelsen skal ha rett på en hel måned dedikert til dem? Samtidig liker man ikke måten disse politikerne, samfunnsdebattantene og «Facebook-krigerne» ikke ser «hele bildet», eller bruker nedverdigende kommentarer om menneskene. Om man skal kommentere en slik mening blir man slaktet fra begge kanter. Den ene vil henge seg opp i at du er trangsynt eller intolerant, den andre vil si du er for hårsår eller ikke klarer å ta innover seg «realitetene».

Så en lar være. Den meningen som egentlig kunne vært en samlende bru for alle de stille stemmene som er litt enig/litt uenig, går tapt. Og de meningene som en side vil hylle, og en annen vil avsky, får regjere. De får på mange måter stå ureflektert.

Jada, noen politikere vil møtes til en debatt, og noen samfunnsdebattanter vil skrive innlegg i avisa.

Men politikernes kommentarfelt vil som oftest lyse opp av støttende kommentarer og reaksjoner fra partisympatisører, og avisenes kommentarfelt vil ende opp som en krigssone mellom to rake motsetninger. Men hva lærer vi egentlig da, om og av hverandre? Hvis vi kun tør å være helt enig eller helt uenig (satt litt på spissen), hvor kommer brubyggingen inn?

Vi må tørre å ta debattene sier vi. Vi må snakke sant.

Å tørre å kalle «en spade for en spade» er i mine øyne å tørre å si ifra når en ikke klarer å bestemme seg om en mening, når argumentene på begge sider av debatten appellerer.

Det er det vi trenger mer av, og dette innlegget er også et forsøk på det. Jeg bærer gjerne «politisk korrekthet» rundt halsen som det var en medalje, fordi jeg er stolt av å behandle andre med anstendighet. Men jeg skal også være den første til å innrømme baksiden, at jeg konformiteter til majoriteten og mange ganger ikke har turt å skrive alt jeg egentlig mener. Kanskje du også kjenner deg igjen? Jeg tror vi er mange, og jeg tror det er på tide at vi tar større plass i meningsbrytningen



Mer fra: Debatt