Debatt

Vi arbeidere

En gang var Norge et drømmeland med små klasseforskjeller. I dag slåss vi mot mørke krefter.

.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi leser i avisene om høyt utdanna folk som besverger at Norge er et klasseløst land. I forskningsrapporter står det at vi er en eneste stor middelklasse. Men vi arbeidere opplever ikke det. Vi føler oss mer og mer som «underdogs».

Vi blir sett ned på, vi nevnes knapt i avisspaltene.

Gamle raddiser er ikke det spor bedre enn høyrefolk.

På jobben blir vi kommandert rundt som små unger, noen av oss må spørre om å få gå på dass, og når vi har vondt i ryggen fordi tempo er for hardt, eller blir nervøse fordi vi ikke tåler alt maset vi blir utsatt for - så holdes det dystre allmannamøter hvor dagens tekst er: fraværet MÅ ned!

Vi kalles latsabber, vi drites ut i media som navere og som tette i nøtta.

Vi blar gjennom Dagbla´, Aftenposten eller Klassekampen, der står det knapt et kløyva ord om oss arbeidere lenger, derimot side opp og side ned om kjendiser, om hva «vi» skal bruke alle penga våre til, og om akademikere som mener at alt går til helvete om vi ikke hører på vesle Greta Tunberg.

Gamle raddiser er ikke det spor bedre enn høyrefolk.

Det er bare rett før 1. mai Klassekampen bryr seg om oss arbeidere, og før valg naturligvis. Vi skal altså være så usedvanlig like, men vi på gølvet veit at i dagens Norge er det kun mordere og millionærer som har rettssikkerhet. Vi har ikke råd til å betale en advokat 2-3-4 000 i timen om noen finner på noe faenskap. Og mange av oss har ikke råd til rotfylling, eller bestille en elektriker om ledningene slenger.

I tilfellet må vi tømme kredittkortet med en rente på 25 prosent.

Arbeiderbevegelsen begynte med Marcus Trane og andre småborgere som enten syntes synd på arbeiderne, eller hadde vett i huet nok til å skjønne at arbeiderne måtte være med om hele landet skulle utvikle seg. Men etter hvert overtok arbeidere ledelsen i vår egen bevegelsen. Vi fikk fantastiske arbeiderledere som Tranmæl, Gerhardsen, Nygårdsvold, Bratteli og Odvar Norli.

Historia har vist at i vår midte har vi arbeidere mer enn gode nok folk, ikke bare til å lede vårt eget parti, men også til å lede hele landet.

Akademikere veit ikke åssen det er å måtte spørre sjefen om å få gå på dass.

Men så skjedde to ting: på 70- og 80-tallet begynte akademikere å strømme inn i ledelsen av partiet både kommunalt og på landsbasis, «slipp mellomlaga til», het det, og på 90-tallet gikk Jens over til å innføre den erkereaksjonære nyliberalismen til Reagan og Thatcher.

Dette var en tragedie, nyliberalismen er den største trusselen vi arbeidsfolk har stått ovenfor siden fascismen på 30- og 40-tallet! Men disse nye arbeiderlederne fikk svar som fortjent; arbeiderne støtter ikke partiet lenger. For ikke all verdens år siden hadde Ap en oppslutning på 45/40 % (og over det), nå har partiet en oppslutning på 25 prosent (og mindre enn det). Og i LO er det flere og flere som ikke stemmer Ap.

frifagbevegelse.no publiserte nylig en interessant artikkel om klasser i Norge. 35 prosent tilhører arbeiderklassen, 15 prosent «underklassen/trygda» og 19 prosent den lavere middelklasse. De to siste gruppene står svært nær arbeiderklassen, skillet mellom klassene er flytende. Både i prosent og i absolutte tall har arbeiderklassen aldri vært større, så et sant arbeiderparti har all mulig grunn til å lykkes!

I dag er det nesten ingen arbeidere på Aps lister, listene fylles opp av akademikere.

Det er disse som har gjort Ap til et nyliberalt parti, disse stortingsfolka, ordførere, rådmenn, statlige og kommunale ledere osv som veit å grafse til seg, som knapt har gjort en dritt for å redusere boligprisene slik at vanlige folk har råd til å bo, det er disse akademikerne som har vært bestemme at sjukefraværet ned.

Det samme gjelder i kulturlivet. Jeg er bare en av mange kulturarbeidere, men det er akademikerne i forlaga som har refusert mine manus over 400 ganger, og ditto kulturredaktører som de siste 25 år har slutta å anmelde bøkene mine, men heller bruker bøkene som mellomlagspapir på matpakka.

Jeg har tenkt mye på «den nye middelklassens» funksjon i dag, de som i stor grad styrer landet, jeg kjenner jo til mange akademikere som både er strålende og velmenende mennesker. Men hvorfor sier de ikke fra om skjevhetene, hvorfor er de så helsikes redde for ikke å ha «de rette» meningene, hvorfor protesterer de ikke på at vi arbeidsfolk stilles utenfor samfunnet, at ansatt i gamlehjem bare får stillinger på 10-15 prosent, at ufaglært ungdom ikke får jobb? sprøyt å mene noe sånt.

Det er mørke krefter ute i verden nå, det er mye som står på spill.

Jeg har lest Arne Strand her i Dagsavisa som flere ganger har skrevet at det er uvesentlig om lederne i DNA har arbeiderbakgrunn eller er akademiker, men det er ikke det! Partiet heter Arbeiderpartiet, det skal være partiet til oss arbeidsfolk. Akademikere veit ikke åssen det er å måtte spørre sjefen om å få gå på dass, eller hvordan det er å bli jaga rundt som en jojo, eller rett og slett å bli sett ned på. Som har erfart det.

Derfor må vi arbeidere overta ledelsen i det som en gang var vårt eget parti.

Det dreier seg om undertrykkelse, klassekamp, men undertrykkelse overlever aldri i lengden, vi skal klare å nedkjempe også denne fienden, slik vi klarte å nedkjempe det gamle klassesamfunnet - samtidig som vi klarte å skape et demokratisk velferdsstaten. Men for å vinne denne kampen må vi bli flinkere til å ale fram og lære opp egne nye ledere fra fagbevegelsen og blant ungdommen.

Våre allierte vil vi finne når vi blir enige om en politisk strategi til å nedkjempe nyliberalismen. Til å redusere de stadig økende klasseforskjellene, redusere avstanden mellom de som styrer og de som de skal styre på vegne av. Finne fram til en modell for demokratiet som er mer direkte enn det representative demokratiet slik vi kjenner det.

Det er mørke krefter ute i verden nå, det er mye som står på spill. Om vi ikke klarer å vinne denne kampen kan de brune kreftene snart overta styringa – til og med i vårt eget land.