Debatt

Krisetiltakene er en del av en større helhet

Jeg er uenig i Strands påstand om at Norges krisehjelp «forverrer klimakrisen».

Statsminister Erna Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie under en pressekonferanse om koronasituasjonen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I debatten om koronahåndteringen er det viktig å huske at pandemien ikke skjer i et tidsvakuum, og at pengene som har vært bevilget til krisetiltak kommer på toppen av alt som ligger i de ordinære statsbudsjettene. Det synes Arne Strand å glemme når han kommenterer regjeringens krisehåndtering (Dagsavisen 21/7).

Da pandemien rammet våren 2020 oppsto det en enorm usikkerhet. Usikkerhet i mange former og om mangt. Ikke minst om hvor lenge vi kom til å være i unntakstilstand. Men det vi visste, var at det var nettopp; en unntakstilstand. Det ville gå over. I håndteringen har det derfor hele tiden vært et viktig mål å ikke miste helheten og det langsiktige perspektivet av syne.

Å gjøre unntakstilstanden så kort som mulig, er viktig for å minimere de langsiktige negative konsekvensene av pandemien. En krise blir som regel tyngre å stå i jo lenger den varer. I dette tilfellet handler det om å slå ned smitten.

Inngripende smitteverntiltak førte til at folk og bedrifter mistet inntekt. Det var derfor nødvendig å iverksette omfattende tiltakspakker for å gi dem økonomisk trygghet. Støtteordninger ble utviklet i rekordfart og beslutningene måtte tas raskt.

Vi hadde ikke tid til å utrede tiltak med samme grundighet som vi normalt ville gjort. Samtidig må vi fortsette å prioritere de grepene som ruster oss for fremtiden og møter de langsiktige utfordringene. Det gjør vi. Grønn omstilling er derfor blant satsingene i strategien som ligger til grunn for regjeringens koronahåndtering sammen med tiltak for å få folk tilbake i jobb, løfte utdanning og kompetanse, inkludere flere og legge til rette for omstilling og vekst i privat næringsliv.

Jeg er uenig i Strands påstand om at Norges krisehjelp «forverrer klimakrisen». Han baserer seg på en britisk rapport hvor andelen klimatiltak i ulike lands krisepakker er sammenlignet. Resultatet av en slik analyse, og hvor relevant sammenligningsgrunnlaget er, vil i stor grad avhenge av hva som er inkludert i tallene. Det har vært bevilget betydelige midler til klimatiltak i de norske krisepakkene, men det er penger som kommer på toppen av ambisiøse satsinger over de ordinære budsjettene, bl.a. til CCS. Hvorvidt dette er inkludert eller ikke, er derfor av betydning for resultatet i rapporten.

Det er ingen tvil om at det vil kreve en betydelig omstilling i Norge og verden for å nå 1,5-gradersmålet. Derfor har regjeringen lagt frem en offensiv klimaplan som beskriver hvordan vi skal fortsette å redusere klimautslippene, slik vi har gjort hvert år de siste fem årene. Planen trekker resultatene opp for Norges del i den omtalte rapporten.

Den såkalte oljeskattepakken trekker resultatet ned. Men at pakken er stikk i strid med anbefalingene til IEA, slik Strand påstår, er jeg ikke enig i. Av to grunner:

1. Rapporten fra IEA beskriver et scenario hvor omstillingene kommer raskt og er svært omfattende. Blant annet blir energiforsyningen så kraftig endret at etterspørselen etter fossil energi faller til nivåer hvor det ikke blir behov for noen nye olje- og gassfelt. I Perspektivmeldingen anslår vi at norsk olje- og gassproduksjon vil avta med 65 prosent frem til 2050, og viser at det er forenlig med den produksjonsnedgangen FNs klimapanel har beregnet at er nødvendig for å nå Parismålene.

2. Oljeskattepakken ble ikke laget for å stimuler til økt produksjon, men for å unngå en brå nedgang i investeringene på sokkelen. Petroleumsnæringen sysselsetter titusenvis av mennesker og har stor betydning for norsk økonomi, også på fastlandet. Å redde arbeidsplasser og gi folk trygghet handler derfor også om å ivareta forutsigbarheten i denne viktige næringen.

Det er viktig med debatt om krisetiltakene. Noen av dem kunne sikkert vært bedre, andre har blitt justert underveis. Men fasiten har vi ikke ennå. Med tiden vil det bli tydeligere hvordan tiltakene har påvirket de langsiktige ringvirkningene av krisen.

Jeg mener fortsatt at oljeskattepakken har vært riktig.

Jeg mener også fortsatt at det var riktig å ikke gi utbytteforbud til bedrifter som fikk krisestøtte.

Vi har et mangfoldig næringsliv i Norge. For noen ville et slik forbud slått feil ut. Noen trenger utbytte for å livnære seg eller for å gjøre lønnsomme investeringer i fremtidig vekst og arbeidsplasser.

Og, fordi vi ikke lever i et tidsvakuum; hvor lenge skulle et slik forbud gjelde? Vi ville antagelig bare sett tilpasninger som samlet sett var ulønnsomme for samfunnet vårt. Jeg tror at et utbytteforbud ville vært mer ødeleggende enn positivt for norsk økonomi.

I koronapandemien ble tiden både vår beste venn og vår verste fiende. Grundige evalueringer og åpen debatt om koronahåndteringen er nødvendig og vil styrke vår evne til å handle raskt og riktig når neste krise rammer. Samtidig må debatten være basert på helheten og samspillet mellom kortsiktige og langsiktige prioriteringer, for vi lever ikke i et isolert og avgrenset samfunn, verken i geografi eller tid.