Debatt

Vi skylder dem å være forbanna

I dag trues fremdeles unge til taushet. Så har vi egentlig blitt et bedre samfunn?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Carina Borgund. Håvard Vederhus. Isabel Victoria Green Sogn. Mona Abdinur. Pamela Ardam. Synne Røyneland. Thomas Margido Antonsen.

Det er de syv ungdommene vi mista fra AUF i Oslo, på Utøya for ti år siden.

Og ofte tenker jeg på hvordan én av disse kunne være den første AUF´eren jeg møtte på et velkomstmøte da jeg begynte i AUF.

Kanskje kunne det være den AUF´eren som preparerte meg før en skoledebatt i oppkjørselen av valgkampen. Eller veldig sannsynligvis ville en eller flere av de vi mista være ungdomskandidater og prominente politikere i dag.

Ti år har gått fra deres bortgang. Og fortsatt tenker jeg på de bystyrepolitikerne, bussjåførene og byggingenørene de skulle ha vært. Jeg tenker på alt de ikke rakk å oppleve, og den fremtiden de aldri fikk.

Mens jeg tenker på alt dette, prøver jeg hver dag å finne ut av hvordan vi skal kjempe hvert minutt av livet vårt for å bli det rause samfunnet de jobba for.

Det var den idealiserte verden de trodde på. Det er den verden jeg også tror på.

Flere som beholdt livet sitt betaler en dyr pris for det. For i dag er det flere hundrevis av ungdommer som er overlevende, og sammen med enda flere pårørende må de leve med 22. juli hver bidige dag.

Mange lever med traumer, trusler og angst for livet. Og til tross for at de er ofrene, har de vært heltemodige og likevel tatt på seg ansvaret til å fortelle den ekte historien om AUF videre. De har delt sine historier, åpnet opp vonde sår og bidratt i samfunnet for å fortsatt kjempe for den verden de trodde og tror på.

Men vi skal ikke glemme at for ti år siden lovte vi de som mistet livet, og de som så vidt fikk beholde livet sitt - aldri mer 22. juli. Dette løftet har vi brutt. Gang på gang.

Særlig i 2019 i Bærum så vi at oppgjøret fra 2011 fra langt ifra tatt hånd om, og senest for et par dager siden var vandalisering av Benjamin Hermansen-statuen på Holmlia nok et tegn på løftebruddet.

På statuen sto tre korte ord, med en holdning som er rett og slett forkastelig og skummel.

Støtteerklæringen til Breivik noen dager før en ti-års markering skaper utrygghet i samfunnet og minker tilliten til vårt lands ombudsmenn- og kvinner som lovte at det aldri skulle komme et 22. juli igjen.

Politikere nører opp under hat og konspirasjonsteorier og kommentarfelt og meldingsbokser fylles med trusler og stygge bemerkninger, dette skremmer engasjementet til så mange. Det skremmer oss som terroren for ti år siden var rettet mot.

Ordet engasjement fikk en ny dimensjon ved seg etter angrepet. Jeg er sikker på at Carina, Håvard, Isabel, Mona, Pamela, Synne og Thomas og alle de andre i AUF og ungdomspolitikken da, tenkte på engasjement som først og fremst gøy. Og kanskje viktig også. Men i dag er ikke dette så selvsagt lenger. Fordi for ti år siden mistet ungdommer livet sitt for det de mente.

Og i dag trues fremdeles unge til taushet. Så har vi egentlig blitt et bedre samfunn siden da?

Min nestleder i AUF i Oslo hadde 22. juli 2011 nettopp lært seg å sykle. En annen i fylkesstyret vårt hadde nettopp startet på barneskolen det året. Og jeg - jeg hang på Fossum klubben på Stovner som en tiåring og spilte pingpong med vennene mine. Vi hadde alle hele livet foran oss, usikre på hva vi ville bli når vi blir store, men vel uvitende over hvor vanskelig det snart skulle bli å være engasjert og mene mye om store ting som ungdommer.

Vi har en ny generasjon som vokser opp i vår bevegelse. Det er en generasjon som ikke husker terroren AUF og Arbeiderpartiet ble utsatt for 22. juli. Men selv om man ikke husker den, skal man påminnes om at historien 22. juli verken starta eller stoppa den mørke og regntunge fredagen i 2011.

For historien om 22. juli er den direkte historien om arbeiderbevegelsen og alle de kampene vi tar. Det er historien om rasimen i Norge som drepte Benjamin. Historien som drepte vennene våre på Utøya. Og den historien om tankegodset som drepte Johanne og angrep moskeen i Bærum.

Det er viktige å huske at alle sårene fra 22. juli ikke lenger bare er tomme hull.

Tiåret som har gått forbi oss har fylt de samme hullene med nye AUF´ere, masse latter, kreative politiske forslag, flere hundrevis av morsomme og viktige leserinnlegg og ikke minst et fornya engasjement. Og på disse åra har ungdommer blitt frakta frem og tilbake til verdens vakreste øy - Utøya, for å lære om demokrati og ytringsfrihet, og møte venner for livet.

Det er ungdommer som har klart å ta tilbake den fine øya vår, samtidig som de hedrer historien vår. Og forhåpentligvis vil båten fortsatt frakte enda flere tusenvis av ungdommer til Utøya i flere tiår til.

Vi skylder ikke de som ble drept og de som fortsatt er med oss, fine tomme ord. Men vi skylder dem å være forbanna. Fordi til tross at vi mistet 77 mennesker på grunn verdier som mangfold, toleranse og åpenhet så har samfunnet fremdeles ikke skjønt det.

Vi har ikke skjønt at ord kan bli til handling. Vi har ikke skjønt at hatet fortsatt lever i vårt samfunn og vi har ikke skjønt aldri mer 22. juli. Vi har de siste ukene snakket om et oppgjør, og nå håper jeg inderlig at dette oppgjøret kommer.

Mer fra: Debatt