Debatt

Kampen for innenforskap

Jeg drømmer om at alle barn og unge skal få en opplevelse av å være en del av innenforskapet i samfunnet vårt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Jeg falt utenfor videregående skole da jeg gikk i barnehagen, jeg».

Det fortalte en ung mann meg. Som tidligere narkoman kjempet han for å føle seg inkludert i storsamfunnet igjen. Og det er mange av dem, som kjemper mot urett påført nettopp av det samfunnet som skulle ha vært til støtte for dem.

Politikere og ledere i offentlige posisjoner gir stadig uttrykk for bekymring over alle former for utenforskap i samfunnet vårt. Senest i vår vedtok Stortinget likevel ikke å inkorporere FN- konvensjonen, som skal bidra til å motvirke diskriminering og å sikre rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, i norsk lov.

Mange norske medier valgte heller ikke å bruke sine journalistiske krefter på saken, noe jeg håper ikke er et uttrykk for en generell holdning, der menneskerettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne anses som mindre viktig.

Vi må ha noe - et felles verdigrunnlag mot utenforskap som inkluderer alle inn i fellesskapet

Politikere snakker varmt om mennesker som faller utenfor, forskere prøver å finne svar på hvorfor det skjer, og ulike tiltak er gjennomført for å bedre situasjonen. Barnehage og skole har gradvis fått en viktigere og større rolle som felles læringsarena. Barn og unge tilbringer mer og mer tid der, og gjennom barnehagen og skolen gjør vi oss erfaringer som vi tar med oss gjennom hele oppveksten, og som medvirker sterkt til at vi blir de vi er.

Men likevel faller fremdeles mange utenfor.

Samfunnet har ansvaret for at hver innbygger i dette landet skal oppleve å være inkludert i fellesskapet. Spørsmålet er: Hvordan får vi det til?

Vi må ha noe - et felles verdigrunnlag mot utenforskap som inkluderer alle inn i fellesskapet. Vi må legge grunnlaget for inkludering tidlig. Faktisk allerede fra første dag i barnehagen.

FNs bærekraftsmål bygger på et svært viktig prinsipp. Alle skal inkluderes, ingen skal utelates. Noen grupper er ekstra sårbare og de ekskluderes ofte i samfunnet. For eksempel kan dette være mennesker som har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, funksjonshemmede eller etniske minoriteter.

Barn og unge kan ha opplevelser av å være annerledes.

Min drøm er at alle barn og unge skal få en opplevelse av å være en del av innenforskapet.

Mange erfarer tidlig at det å være annerledes kan gi grobunn for mobbing. De kan ha en opplevelse av at det er ting hjemme som ikke skal snakkes om, som er tabubelagt, og som er tunge å bære.

Siden barnehage og skole har et stadig større ansvar for å forberede oss til livet som selvstendige samfunnsborgere, bør det etableres tid og rom for samtaler rundt temaer som kan være vanskelig å snakke om, og som lett kan føre til utenforskap.

Kan et forpliktende Leave No One Behind- program eller læringsopplegg, være et nyttig utgangspunkt?

Et regelmessig opplegg tuftet på en god pedagogisk tilnærming, der barn og ungdom gjennom aktiv deltakelse, læring og egne refleksjoner får, en bevissthet, gode holdninger og et eierskap til forhold knyttet til inkludering.

Det er én gruppe som ofte faller utenfor, også når det er snakk om utenforskap. Det er personer som har vokst opp i ulike dogmatiske miljøer. Som sosialarbeider har jeg opplevd å møte flere av dem. Personer som har vokst opp i ulike dogmatiske miljøer, fortrinnsvis der religiøse «sannheter» i en eller annen form har vært overbygningen.

En del har kjempet for å være en del av storsamfunnet på den ene siden, og samtidig beholde tilhørigheten i miljøet de vokste opp i (inkl. familie) på den andre siden. En kamp som har medvirket til ulike helseutfordringer for de det gjelder. Noen har tilsynelatende klart seg greit, mens andre har havnet i helsestatistikken. En helsestatistikk som dessverre ikke viser denne sammenhengen. Andre har gitt opp storsamfunnets krav og søkt inn i dogmatiske miljøer igjen, eller tilbake til sin barndoms kjente ramme.

Jeg tar derfor til ordet for at nasjonale politikere må stille klare krav til private skoler som søker godkjenning, om en strategi for å forhindre utenforskap. Dette kan for eksempel gjøres ved at et konkret Leave No One Behind-program, spesielt fra 1. til 10 trinn, men også til de videregående trinn, blir en del av den obligatoriske undervisningen for at skolene skal motta tilskudd.

En kjent taler starter med: «Jeg har en drøm». Min drøm er at alle barn og unge skal få en opplevelse av å være en del av innenforskapet i samfunnet vårt. At de skal få utfolde seg med de forutsetninger de har, og oppleve seg som verdifulle mennesker.

Også må samfunnet men våge å tenke «vi» om oss alle.