«Det feiler deg ingenting.»
Daglig møter fastlegen pasienter med plager som ikke synes for det blotte øye. Legen analyserer og undersøker på harde livet. Men svaret på nedstemthet, søvnproblemer eller en stive ledd er alt for ofte «alt er i orden» og «vi finner ingen ting». Eller det er «noe psykisk», en restkategori og ufarlig og ikke noe å bry seg om.
Blir knutene i livet for store, er løsningen frivillige på krisetelefonen, ikke profesjonell hjelp.
[ Partiet gjorde brakvalg i by etter by i 2019. Nå vil nesten ingen stemme på dem ]
Til sammen utgjør psykisk helse og muskel- og skjelettsykdommer ca. 64 prosent av uførestatistikken, og de koster hele 545 milliarder hvert år. Nesten halvparten av revmatiske pasienter går til legen mer enn seks ganger før de blir henvist videre. I noen tilfeller tar det fra seks til ti år å bli diagnostisert med muskel- og skjelettsykdommer.
Legene trives best med å ha pasienter som går inn syke og kommer ut friske.
Ifølge rapporten fra Menon skjer dette fordi det er mangel på kunnskap i både i førstelinjetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Konsekvensene av mangel på hjelp er nedsatt funksjonsevne, sykemeldinger og redusert livskvalitet.
Men er det bare mangel på kunnskap eller er det andre ting som spiller inn?
Lenge har vi hørt at legene er overarbeidet. Pasientene «syter» og legene opplever seg presset. Legene hevder at de stadig skriver sykmeldinger uten fnugg av faglig belegg - bare for å få pasienten ut av kontoret. En lege sier i samme artikkel om situasjonen på legekontoret, at de er samfunnets frontlinje mot et umettelig behov for hjelp og oppmerksomhet. Farmasien er ofte redningen når tanker går seg vill og når fortvilelse, tap og betennelser både her og der kommer i spill.
Dyktige fysioterapeuter og andre som kan muskel og skjelett, kan hjelpe, men frikortet gjelder ikke hos for eksempel kiropraktorer. Tjenestene er for dem som har råd til det. Psykologer kan hjelpe, men ventetiden er ofte altfor lang. Og terapeuter i det private markedet er dyre, og gjør det økonomisk umulig for folk å oppsøke slik hjelp.
Legene trives best med å ha pasienter som går inn syke og kommer ut friske.
Inn, røntgen, fram med skalpellen, reseptblokka og smakkogpang – ut, ferdig. Forskning viser at hjertesykdommer, leukemi og hjernesvulst rangerer høyest i hva som er mest stas å jobbe med, mens fibromyalgi (90 prosent av de som rammes er kvinner), angst og depresjon er på bunn. Spektakulære sykdommer hos unge menn har høyest status, mens kroniske og uklare diagnoser hos eldre kvinner står lavest i hierarkiet.
[ Derfor blir noen smittet tross vaksine ]
Det er dessuten mindre respekt for sykdommer som vi mener folk kunne ha unngått hvis de hadde levd etter middelklassens forskrifter om kosthold, røyking, alkohol og trening. En studie fra 2011 viste at 43 prosent av norske leger ikke var avvisende til å la prioriteringen av behandling være avhengig av om folk selv var skyld i sykdommen. 17 prosent av legene var helt enige i utsagnet, selv om det er ulovlig å gjøre slikt.
Helsehjelp er en rettighet - uavhengig av alder, kjønn og plager.
Venteværelset er fullt av folk som er ensomme, overvektige, stressa, deprimerte, har vondt i ryggen, skuldra og ikke får sove. Kropper uten synlige symptomer. Klistret i panna på dem alle er at de er lite kule. Men alle har en årsak til at de har havnet der.
Vi utdanner helsepersonell for å gi ALLE helsehjelp. Men dagens førstelinje er ikke skodd for å forhindre tapte leveår, livskvalitet og uførhet. Vi trenger flere behandlere til både kropp og sinn. Helsehjelp er en rettighet - uavhengig av alder, kjønn og plager. Nå må vi få flere fagdisipliner i front. Helsevesenet får terningkast 6 på det de gjør, men på dette feltet får de verken heiarop eller trampeklapp. De må gjøre mye mer.
