«Jobber du? På en ekte jobb, ikke tiltak?»
De er nesten vantro i øynene. Det er like før jeg må vise frem lønnslippen.
Jeg er høyt utdannet, i starten av tretti-årene, har kjæreste og bil. Det er kun en ting med meg som er årsaken til sjokket. Jeg bruker stol istedenfor bein. Forskere fra OsloMet fant at rullestolbrukere stilte bakerst i køen ved innkalling til intervju, faktisk er det 40 prosent mindre sannsynlig at blir innkalt om du nevner rullestolen i søknaden.
100.000 funksjonshemmede står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Bare 18 prosent av bevegelseshemmede er i lønnet arbeid. Så mange som 4 av 5 er uføre.
Tallene er dystre og forteller en historie om utenforskap.
Det er lett å si: Men klarer de egentlig å jobbe? Har de det ikke bedre hjemme?
I en diskusjon om tilrettelegging på høyere utdanning ble jeg konfrontert med at om man var så syk at det var behov for tilrettelegging var det kanskje like greit å bli hjemme. Den største barrieren for de av oss har en funksjonsvariasjon er holdninger og fordommer.
I Norge er det en gjennomgående forståelse av funksjonsvarierte som syke mennesker som lider en tragisk skjebne, dette er en medisinsk forankring. Sannheten er at funksjonsvarierte opplever strukturell diskriminering og brudd på menneskerettighetene. Diskriminering av funksjonsvarierte kan likestilles med diskriminering av skeive og melaninrike. Utfordringen er at det at min kropp fungerer annerledes i større grad bli ansett som en årsak til at jeg trenger spesialbehandling.
[ Pandemien har satt likestillingskampen tilbake en generasjon ]
Vi funksjonsvarierte har spesielle behov og det er storsamfunnet som vet best hvordan våre liv skal leves, dette narrative bygger opp under og rettferdiggjør diskriminering. Den gjentatte medisinske klassifiseringen av funksjonsvarierte som syke og stakkarslige setter kjepper i hjulene i arbeidslivet. For hvordan kan du anerkjenne meg som en likeverdig kollega når du gir meg skryt for å ta heisen. Jeg er en av de privilegerte 18 prosentene, jeg fikk en mulighet til å arbeide et sted som anerkjenner at kompetansen ikke sitter i beina, men i hodet.
I FFOs kampanje «Flytt deg» settes det fokus på at det er fordommene som står i veien for at funksjonsvarierte kommer i arbeid. I kampanjefilmen spiller Linn Skåber en HR-ansatt som skal intervjue en rekke personer med ulike funksjonsvariasjoner, og fordommene hennes mot funksjonsvarierte setter en stopper for intervjuene.
Spørsmål som hvordan kan du være med på firma-båtturen, eller rekke opp til bokhyllene tar fokus fra kandidatenes kompetanse. Pandemien har vist at vi kan arbeide på nye måter, hjemmekontor gir nye muligheter. Tilrettelegging handler ikke om at det skal stilles færre krav til funksjonsvarierte arbeidstakere, men at gapet skapt av funksjonsvariasjonen tettes igjen.
Det trenger verken være dyrt eller vanskelig, det kan være en rampe ved inngangen, en bedre stol, hjemmekontor faste dager eller en funksjonsassistent som bistår med praktiske oppgaver.
[ Helsepolitikkens mørkeste side ]
Det er lett å tenke at funksjonsvariertes rettigheter ikke angår deg, men sannheten er at vi alle kan oppleve endringer i hvordan koppen fungerer. Du er bare en bilulykke eller sykdom unna å bli en av «oss».
Det er ikke de funksjonshemmede og de andre, vi er alle mennesker.
Personer med funksjonsvariasjon er ofte vant til å være innovative og løsningsorienterte. Vi navigerer til stadighet i et samfunn som ikke er tilpasset oss, vi finner løsninger og utfordrer hindringene. Dette er nyttige egenskaper fremtidens arbeidsmarked trenger.
For å løse fremtidens utfordringer trenger vi dyktige og smarte arbeidstakere. Da har vi som samfunn ikke råd til å la fordommer og manglende vilje til å tilrettelegge stå i veien. Vi ser også at fremtiden vil gi nye kriser: klima, pandemi og ressursfordeling. Ved å ikke rekruttere fra hele befolkningen risikerer vi å ikke ansette de kandidatene som kan gjøre den beste jobben.
Sjekk dine fordommer, og ikke la de stå i veien for å rekruttere den beste kandidaten.