De senere avsløringer fra griseindustrien har rystet mange. Kan vi unngå at problemene fortsetter?
Samtidig gjelder det ikke bare griser. Hos NRK 27. juni kan vi lese den sterke historien om bonden Kåre Skogstad som til slutt ikke maktet å ta vare på kuene sine på grunn av depresjon.
Skogstad fortjener stor honnør for på modig vis å stå frem med sin historie, og med den sette både psykisk helse og dyrevelferd på agendaen. Kåre etterlyser et sikkerhetsnett for bønder og et jordbruk som tar vare på både dyr og folk.
Dette må politikerne lytte til og følge opp.
[ Du kan spise ribbe med godt samvittighet ]
Dyr i landbruket er prisgitt mennesker. Jeg tror det er uunngåelig at dyrevelferdstragedier oppstår i dagens landbruk. Mennesker yter ikke perfekt på jobb alltid, uavhengig av yrke. Men jobber mange nok med dyr i verden, vil til slutt noen dyr lide på grunn av menneskelig svikt.
Det er i grunn ganske forutsigbart. Det betyr selvsagt ikke at det skal godtas, men samtidig er det naivt å tro at vi kan unngå problemene med straffesanksjoner og fordømmelse alene.
Jeg mener at de uunngåelige dyrevelferdstragediene ikke er verdt å risikere.
Den eneste måten å sikre oss helt er å kutte ut dyrehold. Du kan aldri være helt sikker på at kjøttet, melken eller eggene du kjøper kommer fra en gård med det nivået av dyrevelferd du ønsker.
Så lenge dagens dyresyn og dyrehold består, vil det oppstå nye tragedier. Eller er det noen som helt ærlig vil argumentere for at bare «de skyldige» straffes, vil det fra nå av være greit?
At vi aldri kan vite helt sikkert er en av mange grunner til at jeg har valgt å være veganer. Andre grunner er blant annet at jeg mener dyrs overlevelsesinstinkt i seg selv innebærer at dyrene har vilje til liv – en vilje vi trosser gjennom å slakte dem og spise dem. Tar vi fra dem livet, tar vi fra dem alt. Jeg mener at dyr bør ha rett til liv.
Filosof Martha Nussbaum tok til orde for at dyr bør ha flere rettigheter, blant annet rett til liv, i sitt foredrag 8. juni i anledning at hun ble tildelt den prestisjetunge Holbergprisen.
[ Det er alvorlig for demokratiet at mange politikere ikke lenger tør å si alt de mener ]
I tillegg er jeg overbevist om at nærmest uansett hvordan vi legger opp dyrehold vil det innebære en eller annen form for deprivasjon. Holdes griser sammen i en binge, blir det vanskelig å følge impulsen til å trekke seg unna de andre.
Holdes de alene hver for seg i båser, er det vanskelig å følge impulsene til å være sosiale.
Jeg tror ikke vi kan få et perfekt dyrehold siden dyr er individer med egne drifter, impulser og behov. I vår annerledeshet fra dem kan vi ikke forstå dem fullt ut, men selv om vi gjorde det kunne vi neppe gi dem alt de trengte, så lenge de har status som eiendom og ikke som individer med rett og eierskap til eget liv. Det ligger som premiss for husdyrhold at dyrene er der primært for våre behov, ikke for sine egne.
Dette må uungåelig lede til interessekonflikt, og når vi er eiere, vil det alltid være våre interesser som veier tyngst. Det kan være mange eksempler på dette, men det ultimate og ubestridelige er jo selve slaktingen. Vi tar livene deres fordi vi vil spise kjøttet deres, og dette kan ikke være i dyrenes egeninteresse.
Dersom dyrene hadde det veldig bra, så mister de sine gode liv – det er ikke i dyrenes interesse. Dersom dyrene hadde det dårlig, og har det bedre død enn levende, så må interessene deres ha vært krenket tidligere – da var det dyreholdet som ikke var i dyrenes interesse.
Det sagt forstår jeg at denne tenkemåten er veldig fjern for mange.
Norge er et karrig land, og fiske og landbruk står høyt i vår nasjonale selvbevissthet. For mange er jakt og fiske kjære fritidsaktiviteter som går hånd i hånd med en sunn begeistring for friluftsliv. Dette gir en nærhet til naturen, som er en viktig verdi i vår kultur. Dyr har vært både mat, klær og redskaper i all vår historie.
Men i dag kan dyrs rettigheter gi mening på en helt annen måte, selv om det fortsatt krasjer med manges livsstil. Det er fullt mulig å klare seg uten mat, klær og produkter med animalsk opprinnelse i vår tid, takket være handel og ny kunnskap om ernæring. Å være uten animalske produkter kan synes radikalt, men har man først tatt valget og etterlevd det en stund, kan jeg garantere at det snart føles naturlig og selvfølgelig.
Det er et valg vi har.
Det sagt tror jeg helt klart at vi kan minimere risikoen for dyrevelferdstragedier.. Det går på å få mer innsyn og flere øyne på dyreholdet, ikke fordi man bør ha større mistro til bønder, som mennesker, enn andre, men fordi jobben medfører så mye ansvar. Vi må være så ydmyke at vi anerkjenner at tragedier skjer, og at menneskelig svikt eksisterer i alle bransjer. Når man har ansvar for dyr eller mennesker, blir konsekvensene større enn om man jobber med ting.
[ Vi er flokkdyr: – Det sier noe om hvor farlig valget av president Donald Trump var (+) ]
Jeg mistenker at frykt for straff og fordømmelse kan hindre bønder som sliter med helsa fra å søke hjelp når de trenger det, og det må også være lett å få praktisk assistanse når det trengs.
Det må heller ikke bli slik at kritikken mot dyrehold og landbruk skal føre til stigmatisering av mennesker som jobber som bønder. Å gjøre feil er del av det å være menneske, av det å være dyr for den saks skyld.
Bønder som trenger hjelp for å ta best mulig vare på dyrene sine, bør møtes med forståelse.
Men vi som forbrukere er også part i dette. Vi har et valg om hvorvidt vi ønsker å støtte unødvendig dyrehold i 2021. Vi har et valg om hvorvidt vi ønsker å støtte et system hvor dyr holdes i ufrihet. Hvor dyrene er prisgitt feilbarlige mennesker. Vi har et valg om vi skal betale for slakt av dyr eller ikke. Det valget tar vi hver gang vi betaler for mat. Vi kan velge vegansk.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen.