Debatt

Helsepolitikkens mørkeste side

Det koster lite å sikre papirløse et legetilbud, men da må norske myndigheter legge vekk menneskefiendtlige prinsipper.

Oslo 20200928. 
Helse- og omsorgsminister Bent Høie på regjeringens pressekonferanse om koronasituasjonen.
Foto: Vidar Ruud / NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes mennesker i Norge som forsøker å behandle kreft med paracet eller får regninger på titusenvis av kroner når de føder på sykehus.

En ung gutt døde av kreft da han ikke ble henvist til sykehus av legevakten og ikke hadde noen fastlege å gå til. En høygravid kvinne tør ikke oppsøke sykehuset når barnet kommer fordi hun frykter en regning på mange titall tusen kroner som hun ikke kan betale. En mann med alvorlige urinveissymptomer får ikke behandling fordi sykdommen ikke er livstruende nok. Dette er bare noen få av mange hundre eksempler på de ekstreme utslagene som behandlingen av såkalt papirløse mennesker får i Norge.

De får ikke medisiner eller legehjelp når de trenger det, med mindre det oppstår noe helt akutt eller de ligger for døden.

Mennesker som mangler oppholdstillatelse og et personnummer, kanskje er de også uten identitetspapirer, er fortsatt mennesker – og de er i Norge, men regjeringen har bestemt at de ikke skal få helsehjelp. Dette er norsk helsepolitikks aller mørkeste side.

Det er en politikk som ikke tar innover seg at også papirløse er mennesker som føder, får tannverk, lungebetennelse, demens, kreft eller psykiske lidelser. De er voksne mennesker, unge og gamle, både med og uten barn. Men de lever helt på siden av det livet vi andre lever. De får ikke medisiner eller legehjelp når de trenger det, med mindre det oppstår noe helt akutt eller de ligger for døden.

Fordi myndighetene har sviktet, har Røde Kors og Kirkens bymisjon tatt ansvar og drevet helsesenter for papirløse i mer enn ti år. Dit kommer pasienter som sliter med fordøyelsessystemet, som har alvorlige tannhelseproblemer, problemer med muskler og skjelett, eller pasienter som trenger hjelp med svangerskap, fødsel og familieplanlegging.

Klassekampen avdekket nylig at papirløse kvinner kan få regninger på opptil 150.000 kroner for å føde og 18.000 kroner for abort. Dette er helsetjenester som andre kan ta for gitt. Til helsesenteret kommer også mennesker som bærer på så mye angst og lidelse at de knapt henger sammen. De kommer til oss fordi vi er det eneste tilbudet de har.

I alle år har vi møtt stengte dører når vi har bedt om at staten må sikre alle mennesker som oppholder seg i landet vårt et grunnleggende tilbud.

Det finnes to slike helsesentre for papirløse, i Oslo og Bergen, og de er bemannet av frivillig helsepersonell. Leger, sykepleiere, tannleger, jordmødre og psykologer bruker av sin egen fritid for å yte hjelp til mennesker som ikke har noe. Men det er noe grunnleggende galt i at frivillige skal sikre livsviktig medisinsk hjelp.

I alle år har vi møtt stengte dører når vi har bedt om at staten må sikre alle mennesker som oppholder seg i landet vårt et grunnleggende tilbud. Ifølge leder av Legeforeningens menneskerettighetsutvalg, Marit Halonen Christiansen, vil et fullverdig fastlegetilbud for papirløse mennesker kreve 4-5 leger. Dette går med andre ord helt fint an å løse uten at det koster skjorta. De menneskelige kostnadene ved å fortsette som før, er derimot enorme.

Pasientgruppen har i stor grad de samme behov for helsehjelp som befolkningen ellers. Men erfaringer fra opprinnelsesland, flukt og asylprosess i Norge spiller ofte negativt inn på helsen deres. Mange av helseproblemene er enkle å forebygge, så lenge pasienten kommer til behandling.

Derfor er det så paradoksalt at det ikke eksisterer et offentlig tilbud. Utfordringer som kan løses i løpet av kort tid for oss andre, kan pågå i mange måneder og år for dem, og vokse seg helt ubegripelig store.

I altfor mange år har norske myndigheter unnlatt å ta ansvar for alle menneskene som oppholder seg i Norge. Retten til helse er en grunnleggende menneskerettighet, men i praksis blir mennesker utestengt fra denne retten som følge av juridisk status.

Å nekte helsehjelp utover det rent akutte over så lang tid, er i praksis en systematisk trakassering og dehumanisering av mennesker. Det er langt på overtid at Stortinget setter en stopper for dette.