Arkitekturopprøret er en gruppe som krever plass for en tradisjonsorientert arkitektur og byplan. I programmet deres heter det blant annet at de vil ha: “hus som skaper orden og sammenheng, sluttede kvartaler og skjermede plasser”. Videre vil de ha “anerkjente former, gode materialer, kyndig komposisjon og omtenksom detaljering”.
Alt dette er gode formål, men debatten har i stor grad tatt form av utskjelling av arkitekter, arkitektur, moderne arkitektur i sin alminnelighet. Aksjonen roper på tradisjonell og klassisk arkitektur.
[ Skolesituasjonen på Ellingsrud må tas på alvor ]
Jeg ble nysgjerrig på et innlegg på Facebook-siden til Arkitekturopprøret. Innlegget viser bilde av baksiden av en flerbrukshall på Årvoll, med teksten: “Får i hvert fall ikke spesielt lyst til å gå inn, men det har vel ikke arkitekten tenkt på?” Det viser seg at bygget ser helt annerledes ut fra forsiden. Det er ikke innganger som vises på bildet, men rømningsveier.
Dette er en viktig aksjon, men også svært kompleks. Det moderne byplanprosjektet tok form på midten av 1800-tallet, og var i hovedsak et sosialpolitisk prosjekt med hovedvekt på boligforholdene i større byer. I 1844, observerte Friedrich Engels som journalistlærling at arbeiderne bodde trangt og tett og med lite dagslys. Helsemessig var dette svært uheldig. I tillegg tjente noen gode penger gjennom leieinntekter fra disse helsefarlige boligene
Funksjonalismen fikk gjennomslag i Norden i 1920-årene og ble brukt somt betegnelse for modernistisk arkitektur. Arkitekten Walter Grotius etablerte Bauhaus i Weimar i 1919, en skole rettet mot billedkunst, skulptur, arkitektur og design. Skolen var også rettet mot estetikk med kjente kunstnere som Vasilij Kandinskij og Paul Klee. Bauhauskolen fikk stor innflytelse på arkitekturundervisningen ved NTH på 1960-tallet med professor Arne Korsmo. Her hadde også kunstnere som Gunnar S. Gundersen, Lars Tiller, Ramon Isern og Håkon Bleken en viktig rolle. Denne retningen ble karakterisert som radikal, internasjonal og modernistisk.
Parallelt utviklet det seg en nasjonal, tradisjonell og romantisk retning innen arkitekturen, og som var et viktig ledd i å gi et ansikt til det nye Norge, frigjort fra Sverige i 1905. Sentralt her var dragestilen, inspirert av motiver fra vikingetiden, og hvor Osebergskipfunnet i 1904 var viktig.
Slagordet tårnet i parken fikk dessverre enorm og ødeleggende gjennomslagskraft.
Stilen var også særlig utbredt i perioden 1880–1910. Den nasjonalromantiske retningen slo også godt an hos det tyske nasjonalsosialistiske partiet hvor arkitekten Albert Speer ble «hoffarkitekt» i 1934. Hitler var svært oppslukt av monumental klassisk arkitektur.
Le Corbusier var ingen byplanlegger, og mange vil gi ham skylden for at vi i løpet av 1920-tallet gikk bort fra å bygge byer med klassiske kvartaler. Slagordet, tårnet i parken, og ikke parken i byene, fikk dessverre enorm og ødeleggende gjennomslagskraft. Hyggelig er det for meg at Audun Engh, selve opprørsgeneralen kalte min kronikk i Aftenposten for glimrende i oktober 2018 hvor jeg argumenterte for kvartalsbebyggelsens mange fordeler.
Hvorfor gikk det så galt med estetiske idealene fra de tidlige funksjonalistene og drømmen om gode boliger og byer for folk flest?
Bygningsloven av 1965 innførte flere viktige prinsipper med rent politiske bygningsråd for hvordan arealene skulle bygges ut eller vernes. Tidligere var det slik at fagfolk hadde en avgjørende myndighet. Plan- og bygningsloven av 1985 la stor vekt på deltakelse og medvirkning fra brukerne, og det som ble omtalt som «svake grupper». Samme paragrafer og rettigheter gjelder også for skarpskodde jurister hos dagens utbyggere. Flere funksjoner som tidligere var offentlig styrt, ble nå satt ut til private konsulentfirma.
[ For sent for ansvarlighet, Erna ]
På 1960- og 1970-tallet kjøpte borgerlig styrte kommuner som Stavanger og Kristiansand store arealer for boligutbygging. Nå er det mer eller mindre tilfeldige utbyggere som fremmer saker. Der det tidligere var faglige vurderinger er det i dag slik at det er politiske beslutninger som bestemmer lokalisering, form og utnyttingsgrad.
I 1986 kom Brundtland-rapporten, Vår felles framtid, hvor begrepet bærekraft var svært sentralt. På 1990- tallet ble fortetting det eneste saliggjørende for boligprosjekter og som har ført til mange dårlige boligprosjekt med alt for høy utnytting. Mønsteret er det samme. Eiendomsutviklere jakter på tomter med lav utnyttelse, og ved å tilby «glansbilder og glassperler» lokkes politikere til å gå inn for disse prosjektene. Utbyggere presser ofte utnyttelsen opp for å få plass til flere enheter og sikre større fortjeneste.
Opprør mot kvaliteten på dagens boligbygging og byutvikling, må i første rekke rettes mot pengemakta.
Siden Karl Marx skrev Das Kapital i 1867 har det vært mange kritiske kommentarer til denne boka, men at arbeidsproduktene har en såkalt bruksverdi av kvalitativ art, mens bytteverdien fastsettes kvantitativt, gjelder fortsatt. I løpet av det siste hundreåret har vi beveget oss dramatisk fra å se på en bolig som bruksverdi til å ha fokus på dens bytteverdi.
Opprør mot kvaliteten på dagens boligbygging og byutvikling, må i første rekke rettes mot pengemakta. Større grad av offentlig styring må til. Byer må bygges som kvartaler og ikke høyhus, og faglig styring må sterkere inn.
Greske søyler, rundbuer, og utsmykninger med border og skulpturer er sekundært i denne sammenheng.
Den forakten for faglige vurderinger vi opplever må det reageres kraftig på. Greske søyler, rundbuer, og utsmykninger med border og skulpturer er sekundært i denne sammenheng.
Vebjørn Sand fikk stor oppmerksomhet i beste sendetid hos NRK 11.mars, uten særlig synlige motforestillinger til å presentere seg som hyttedesigner, og at han med sin bakgrunn hadde en fordel framfor de som er utdannet som arkitekter.
Donald Trump ville ha penere offentlige bygg, gikk til angrep på moderne arkitektur og ga en presidentordre om kun å bygge offentlige bygninger i nyklassisistisk arkitektur. Dette er farlig.
Programmet til arkitektopprøret har mye godt i seg, men når det avslutter med formuleringen; Våre mål søker vi oppnådd ved appell til folkelig fornuft, bør det ringe noen bjeller.