Debatt

På tide med nye perspektiver

Med jevne mellomrom ser vi store moderniseringsprogrammer i staten som ikke leverer den nytten eller effekten som er tenkt.

Oslo 20210422. 
Direktoratet for e-helse i Verkstedveien 1 på Skøyen i Oslo.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nylig kom Riksrevisjonen med kritikk av Direktoratet for e-helse og deres arbeid med Akson. Arbeidet har vært basert på utredning og skapt lite nytte, så langt. I stedet har vi frustrerte politikere som ønsker oppvask. Historien gjentar seg.

Det er på tide å fylle verktøykassen med nye perspektiver og verktøy som muligens kan løfte frem gevinster og gjøre behovet for politisk oppvask mindre fremover.

Med jevne mellomrom ser vi store moderniseringsprogrammer i staten som ikke leverer den nytten eller effekten som er tenkt.

Årsakene til at offentlige digitaliseringskippertak feiler er svært komplekse, og det finnes ingen enkel løsning. Vi mener likevel at det er på tide å fylle verktøykassen med nye perspektiver og verktøy som muligens kan løfte frem gevinster og gjøre behovet for politisk oppvask mindre fremover.

De siste årene har flere offentlige etater som NAV, Lånekassen, Oslo kommunes Origo og andre satset mer på kontinuerlig tjenesteutvikling og heller aktivt gått vekk fra store prosjekter. Dette er fordi digitalisering av offentlige tjenester etter brukerbehov må skje kontinuerlig.

I andre deler av offentlig forvaltning er digitalisering synonymt med skippertaksmetoden som gjøres hvert femte til tiende år, og det er langt mellom suksesshistoriene. Heldigvis har flere oppdaget at tjenesteutvikling som skjer kontinuerlig er mer effektivt sammenlignet med skippertak, tradisjonelle utredninger og gevinstspådommer i detaljerte prosjektplaner. De har lavere risiko og evner å omsette brukerbehov til konkrete løsninger, raskere. Man kan lære og justere underveis. Veien fra tanke til handling gjøres kortest mulig.

Politikerne og departementene bør merke seg utviklingen og mulighetene det gir for enda mer verdiskapning i offentlig sektor.

Historien om store moderniseringsskippertak har lært oss at det er en mindre kostnadseffektiv måte å utvikle og digitalisere norsk forvaltning på. Det som tok oss hit, tar oss ikke videre. Insentivene og rammene for å jobbe med kontinuerlig utvikling av tjenester, er ikke gode nok. Politikerne må sørge for å utforske alternativer, blant annet ved å se på en tilpasning av statens prosjektmodell, dersom de ønsker mer enn en politisk oppvask etter Akson.

Statens prosjektmodell står nemlig i sentrum for den tradisjonelle måten å tilnærme seg en problemstilling i offentlig sektor. Prosjektmodellen ble revidert i 2019, og forslaget ble sendt på høring. Skate, et topplederforum for de fleste store statlige etatene, mente at statens prosjektmodell ikke ville bidra til å innovasjon, tempo og handlekraft i digitaliseringen.

Finansdepartementet tok tilsynelatende ikke tilstrekkelig hensyn til innspillene, og Skate gjentok det samme budskapet, senest i mai 2021. De sa i klartekst at statens prosjektmodell kolliderer med smidig utvikling, som er metoden som er foretrukket for å lykkes med digitalisering.

Vår erfaring er at ved å gi mer tillit til at kunnskapsmedarbeidere selv kan løse oppgavene på en god måte, skaper raskere gevinster. Fornøyde medarbeidere, ledere og brukere er de aller viktigste, fordi man får mer effektiv utvikling. En effektiv metode for å skape gode rammer for samarbeid mellom ledere og team om strategi og måloppnåelse er utviklet av Rune Ulvnes og heter Tight-loose-tight (TLT). Modellen kan brukes som et aktivt styringsverktøy for at behov for oppvask blir mindre fremover.

Politikere må fokusere på hva man skal oppnå gjennom digitalisering, verdiene og effektene fremfor å følge opp konkrete milepæler og fremdriftsplaner.

Ved å stramme grepet på de riktige stedene kan Stortinget og departementene sette tydelig retning på overordnet nivå. Politikere må fokusere på hva man skal oppnå gjennom digitalisering, verdiene og effektene fremfor å følge opp konkrete milepæler og fremdriftsplaner. Dette er den første «tight». På den måten kan de delegere bort ansvaret for hvordan man skaper verdi, til etatene selv.

Etatene får da et handlingsrom, en «loose» til å definere hvordan man realiserer verdi. Innen en gitt takt må etatene melde tilbake hvilke effekter de ser at utviklingen gir - målt ut fra brukerverdi og ikke avvik fra plan, som er den siste «tight». Det er ikke et alternativt målingsregime til New Public Management, men et dialogbasert verktøy for å styre etter effektene vi vil oppnå. Etatene får et kontinuerlig rom til å løse reelle brukerbehov, og departementene får en kontinuerlig styringsdialog som gir retning.

I dag får etatene midler til prosjekter over statsbudsjettet, en prosess som kan ta år uten realisert verdiskapning. Brukerbehovene er kontinuerlige og forsvinner ikke. Lange prosesser uten reell verdiskapning gir dermed liten uttelling for verken politikere, departementer eller norske borgere. Behovet for å finansiere denne måten å jobbe på er dermed kontinuerlig, men det finnes få mekanismer for å faktisk støtte utviklingen.

Et grep som kan testes ut er å sette av en pott som Digitaliseringsdirektoratet eller et departement kan dele ut, basert på konkrete verdiforslag om forventet verdiskapning. Et sted å starte kan være arbeidet med de tverretatlige 7 Livshendelsene. Det er ikke snakk om å hodeløst dele ut penger, og etatene må vise at tiltakene deres treffer og gir effekt, for å få mer penger til tiltakene underveis. Digitaliseringsløftene kan på denne måten prioriteres både på tvers av etater og innad, kontinuerlig.

Politikere har alt å vinne på å lære av erfaringene fra koronapandemien og lytte til etatslederne som etterlyser nye virkemidler. Vi må utvikle organisasjoner som er tillitsbaserte kompetansevirksomheter som kontinuerlig lærer og utvikler sin praksis og sine løsninger i nært og godt samarbeid med omgivelsene og de som de er til for.

Politikerne har et ansvar for å sette rammene for hvordan offentlig forvaltning og tjenester utvikles. Det de er opptatt av, blir departementene opptatt av. Etatene skal rapportere i henhold til departementenes forventninger om verdiskapning.

Nye verktøy og tankesett om kontinuerlig finansiering og å følge opp på verdi, skaper rammer som gir rom for større digitaliseringsgevinster og mindre oppvask i årene fremover.