Debatt

Det må bli slutt på tvangsveiing i skolen

I stedet for å fokusere på antall kilo, bør vi konsentrere oss om det viktigste spørsmålet: Hvordan har barna og ungdommene det, egentlig?

Oslo 20201028. 
Helsedirektør Bjørn Guldvog under onsdagens pressekonferanse.
Foto: Terje Bendiksby / NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den obligatoriske veiinga i skolen kan være både stigmatiserende, ukomfortabel og skamfull, og tar mye av helsesykepleiernes tid.

I dagens system, bestemt av Helsedirektoratet, er helsesykepleierne tvunget til å gjennomføre obligatorisk veiing av barn og unge. Samtidig har det vært kjent i årevis at barn og unge sammenligner vekttallet fra helsesykepleier, at det konkurreres i skolegården om å veie minst, at mange opplever «fettskam», og at veiingen gir mange et anstrengt forhold til egen kropp og til mat.

Les saken: –Det kan i verste fall føre til spiseforstyrrelser

Det er verken helsefremmende eller forebyggende, slik intensjonen egentlig er. Helsesykepleierne har en unik kompetanse og tilgang til barn og unge, og den må de få bruke til viktigere oppgaver enn å veie og måle.

Tall kan lett overskygge det som bør være det aller viktigste, som handler om hvordan barn og unge har det inni seg og hvordan unge skal bli trygge i kroppene sine.

Stadig mer forskning viser at veiingen ikke har den effekten vi trodde, ja, at den til og med kan virke mot sin hensikt. Vi voksne må finne andre måter å hente informasjon på, og tenke gjennom hvilken informasjon det er høyst nødvendig at vi har.

Tall kan lett overskygge det som bør være det aller viktigste, som handler om hvordan barn og unge har det inni seg og hvordan unge skal bli trygge i kroppene sine.

Selve tallet, resultatet av veiingen har liten verdi i seg selv. Hvordan dette tallet formidles, til hvem og hvordan formidlingen av dette tallet følges opp, er av stor betydning for det barnet eller den ungdommen det gjelder.

Vi vet at de psykiske konsekvensene av pandemien er betydelige. Vi vet at flere utvikler spiseforstyrrelser og at dette er en økende problematikk for henvisning til BUP-ene. Ensidig fokus på tall, kosthold og livsstil kan ødelegge for muligheten til å bygge tillit til barn og unge. Skam hindrer endring, og det hindrer tillit. Selv om fagpersoner ikke ønsker å påføre skam, er det fort gjort å gjøre det likevel.

Tida kan dessuten lett bli brukt opp på ting systemet krever, framfor at den blir brukt på det barn og unge, eller helsesykepleier, selv mener er det viktigste. Jeg mener det er på tide å slippe opp på noen av de detaljerte kravene som stilles, og ha mer tillit til at de gode vurderingene gjøres der menneskemøtene faktisk skjer.

Familieterapeut Luuk Luitsen Westerhof har sagt noe klokt: «Mennesker som sliter med overvekt har ikke per sè en dårlig livsstil eller spiser feil, det kan hende at et menneskes kropp forteller en fortelling som hodet ikke lenger kan holde på.» Erfarne helsesykepleier har påpekt at mat kan være en erstatning for trøst, belønning, kjærlighet, kjedsomhet – ja, ulike følelser som ikke blir tilfredsstilt og som dempes med mat. Og at de derfor kanskje må jobbe med andre ting enn selve over- eller undervekten.

Skolehelsetjenesten skal oppleves trygg og samarbeidende for barn og unge.

Finn Skårderud har i Aftenposten løftet spørsmålet om vi i tilnærmingen til (over)vekt og slanking ikke interesserer oss nok for personene og deres livshistorie; «det er ikke ett fett, men mange». Jeg synes Skårderud fint løfter frem dette med den emosjonelle appetitten og hvordan overvekt i mange tilfeller er kroppens respons på ulike livshendelser.

Skolehelsetjenesten skal oppleves trygg og samarbeidende for barn og unge selv. I dag har vi kunnskap om hvorfor barn og unge synes dette er vanskelig og vi vet hva som må til for at det skal oppleves trygt: Barn og unge vil ha muligheten til å slippe å bli veid hvis de ikke ønsker det, og de vil selv velge i hvilken grad de skal være avkledd under veiingen. Dersom barn skal slippe å bli veid hvis de ikke ønsker dette, må de bli gitt et aktivt valg. Slik retningslinjene praktiseres i dag, gir vi dem ikke dette.

Det må derfor vurderes hvilken funksjon det har å kle av barn, og om vi kan hente viktig informasjon på andre måter. For eksempel når det er mistanke om vold, dersom det er dette som er den egentlige hensikten bak helsedirektoratets krav om veiing.

Formålet med skolehelsetjenesten er helsefremming og forebygging, både fysisk og psykisk. Derfor, kjære Helsedirektoratet: Hvordan vinner vi barnets tillit med tvangsveiing? Skal vi veie oss til kontroll? Kontroll over hva? Er det ikke på tide å gi helsesykepleierne rom til å vurdere når det er helt nødvendig å ta barn og unge opp på vekta?