Debatt

Norsk Kina-kompetanse må styrkes

Spørsmålet er ikke om vi skal forholde oss til Kina, men snarere hvordan vi skal gjøre det.

Beijing, Kina 20181016.
Kinas president Xi Jinping og førstedamen Peng Liyuan på vei til å ta imot kong Harald og dronning Sonja under den offisielle velkomstseremonien utenfor Folkets store hall i Beijing tirsdag. I bakgrunnen står den norske delegasjonen. 
Foto: Heiko Junge / NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagens finansiering av forskning, universiteter og høgskoler beskytter mot innblanding utenfra, men Norge trenger et utdanningsløft for å sikre våre interesser.

Kina utfordrer USA som stormakt, og kinesisk interesse for investeringer og samarbeid med Norge skaper vekselvis begeistring og bekymring. Spørsmålet er ikke om vi skal forholde oss til Kina, men snarere hvordan vi skal gjøre det. Vi kan ikke boikotte oss bort fra denne utfordringen. Vi kan heller ikke lene oss tilbake og tenke at det går bra.

Utdannings- og forskningssektoren må være med og sette Norge i stand til å møte utfordringene. For å ta gode valg, trenger vi kompetanse innen kinesisk språk, kultur og politikk.

Det er verdifullt å lære litt kinesisk, enten man gjør det som valgfag på skolen, i et utvekslingssemester eller på et kveldskurs. Flytende skriftlige og muntlige ferdigheter krever imidlertid fulltidsstudier over flere år. Universitetet i Oslo har bachelor- og masterprogrammet kinesisk med Kina-studier, der språkstudier kombineres med kunnskap om kinesisk historie, kultur og samfunn. Studentene tar dette med seg inn i norsk næringsliv, forvaltning og medier.

Men blir de gode nok i kinesisk?

For en generasjon siden var cand.mag.-graden, som nå er byttet ut med bachelor, et femårig studieløp i kinesisk med ett års obligatorisk forkurs i språk. Dagens bachelorgrad går over tre år. Dette er for lite til å lære kinesisk flytende, selv med UiO-organiserte opphold i Kina i studiene.

Vi ber Kunnskapsdepartementet om å finansiere en fireårig bachelorgrad for å styrke norsk kompetanse på området.

Andre nordiske og europeiske land har fireårige bachelorstudier i kinesisk språk, mens norske studenter må organisere en eventuell forlengelse av språkstudiene selv. Dette krever en god privatøkonomi eller stipender, og kinesisk statsstipend er en mye brukt støtteordning for språkopplæring. Vi bør ikke forbli avhengige av slike ad hoc-løsninger for å opprettholde språkkompetansen i kinesisk i Norge.

Kunnskapsdepartementet åpnet for noen år siden for at norske institusjoner kan tilby 4-årige bachelorgrader i krevende språkfag, men det har så langt ikke blitt avsatt midler til å gjennomføre utvidelsen. Vi ber Kunnskapsdepartementet om å finansiere en fireårig bachelorgrad for å styrke norsk kompetanse på området.

Dette er ikke kun et spørsmål om akademisk nivå, men har sikkerhetsmessige implikasjoner for Norge. Vi må gi studentene språklige forutsetninger for å fylle stillinger i det norske statsapparatet som både krever høy språkkompetanse og sikkerhetsklarering.

Norske kunnskapsmiljøer må være uavhengige av kinesisk forskningsfinansiering. Dette sikres først og fremst gjennom en god grunnfinansiering til utdanning og forskning. Ideen om at norske universiteter og høgskoler i hovedsak er offentlig finansierte står sterkt i Norge. Det bidrar til å skjerme oss mot at aktører med uhederlige motiver, enten det er private selskaper eller utenlandske stater, kjøper seg tilgang til norske forskere og studenter.

I tillegg er norsk, nordisk og europeisk offentlig finansiering av forskningsprosjekter viktig. Den sikrer at forskningen kan drives framover av faglige agendaer og er mindre sårbar for eksterne aktørers agenda.

Uavhengighet betyr ikke at vi ikke skal samarbeide. Forskere innenfor alle fag samarbeider med utenlandske kollegaer, også kinesiske. Institusjonene, forskerne og studentene verner i fellesskap om akademisk frihet som et grunnprinsipp i møte med utenlandske miljøer og aktører. Der det er nødvendig, henter institusjonene inn hjelp fra sikkerhetstjenestene til å gjøre trussel- og risikovurderinger.

Prinsippet om akademisk frihet skal ikke fravikes i institusjonelt samarbeid. Stortingsrepresentant Roy Steffensen (Frp) stilte nylig et skriftlig spørsmål til forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) om opprettelsen av Fudan europeisk senter for kinastudier ved UiO. Vi er glade for at ministeren uttrykte tillit til vurderingene fagmiljøene og institusjonene gjør. Beslutningen om å huse Fudan-senteret ble tatt etter grundige vurderinger ved UiO som inkluderte kinaforskningsmiljøet.

Globale utfordringer må løses sammen med Kina.

Vi forsker og underviser om alle sider ved det kinesiske samfunnet, og flere av oss har gjennom egne opplevelser fått innsikt i hvordan overvåking, kontroll og sensur utøves i Kina. Om initiativet kunne påvirket våre muligheter til å drive uhildet samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning, ville vi ikke stilt oss bak det.

Forskningssamarbeid innenfor alle fagfelt, i privat så vel som offentlig sektor, kan løse viktige problemer og skape store verdier. Globale utfordringer må løses sammen med Kina. Dette betyr ikke at forskningssamarbeid med kinesiske forskere og institusjoner er uten dilemmaer. Gir samarbeidet legitimitet til diktatoriske styresett? Kan kunnskapen forskerne produserer brukes til illegitime formål? Vi må beholde en kritisk distanse og ivareta sikkerhetshensyn, for eksempel knyttet til kontroll over teknologi og beskyttelses av infrastruktur.

Mange i vår sektor kommer til daglig i kontakt med kinesere i klasserommet. Hvordan skal vi forholde oss til studenter fra en autoritær stat som Kina? Kinesere som kommer hit for å studere, har forlatt det som er kjent og forutsigbart fordi de ønsker å lære noe nytt. De skal ikke skjermes for informasjon og ideer i undervisningen her.

Samtidig er det urimelig å kreve at studentene tar stilling til all kinesisk politikk og er klare til å forsvare eller fordømme hjemlandet sitt i alle sammenhenger. De har kommet til våre institusjoner for å lære, ikke som ambassadører for Kina. Alle studenter lærer best når de føler seg trygge nok til å ta nye utfordringer og åpne opp for nye ideer. Alle får nye perspektiver når norske og utenlandske studenter deltar i åpen og utforskende meningsbrytning på sine fagfelt.

Med styrket kompetanse, uavhengige forsknings- og utdanningsinstitusjoner og integritet i møtet med kinesiske studenter er vi klare for å forholde oss til Kina også i fremtiden.