Det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet i Shanghai i 1921. Tretten alvorsstemte menn, blant dem Mao Zedong, deltok på det historiske møtet. «En liten gnist kan tenne en stor præriebrann», sa Mao noen år senere – og han fikk rett.
Da Mao og hans soldater grep makten i 1949, ble medlemstallet anslått til 4,5 millioner. I jubileumsåret teller det vel 92 millioner. Partiets ungdomsorganisasjon med sine 110 millioner medlemmer er heller ikke til å kimse av. «Vi er den uovervinnelige fortroppen i kampen for å virkeliggjøre Den kinesiske drømmen», erklærte partileder Xi Jinping tidligere i år. «Den kinesiske drømmen» er den vage betegnelsen på Xis politiske prosjekt, som går ut på å skape et velstående Kina med betydelig global innflytelse.
Partiets hundreårige reise har vært ytterst blodig og tornefull. Kampen mot japanerne og den hjemlige regjeringshæren krevde millioner av menneskeliv. Mannefallet ble ikke mindre etter at Mao hadde installert seg i Beijing. Tidlig på 1950-tallet ble både virkelige og innbilte fiender av revolusjonen henrettet i stort antall. Noen år senere, under det Mao-inspirerte Store spranget fra 1958 til 1961, døde flere titall millioner kinesere av overanstrengelse, sult og sykdom. Kineseren Yang Jisheng, om har skrevet en grundig bok om tragedien, anslår tapet til mellom 35 og 40 millioner.
[ Kommentar: Kina går sin egen vei ]
Maos tragiske påfunn ble et sviende nederlag for partiet og formannen selv. I noen år ble «Den store leder» gående og sture, inntil han i 1966 bestemte seg for å slå hardt tilbake. Resultatet ble Den store proletariske kulturrevolusjonen, som nok en gang kastet landet ut i kaos. Folk gikk løs på hverandre i bygd og by, og blodet rant. Mens dramaet vokste i styrke, gikk partiet mer eller mindre i oppløsning. Situasjonen ble til slutt så dramatisk at Folkets frigjøringshær, på Maos egen befaling, til slutt måtte gripe inn og skille kamphanene.
I 1969 hadde kampene stilnet såpass at partiet kunne holde sin niende kongress, men som et tegn på at noe var galt, kom flertallet av delegatene fra Folkets frigjøringshær. Til deres elleville jubel ble Lin Biao, «den alltid seirende general», utnevnt til Maos arvtaker. To år senere omkom Lin i en flyulykke i Mongolia. Det ble sagt at han hadde gjort et mislykket forsøk på å gripe makten, og han hadde valgt å flykte straks han forsto at Mao hadde «gjennomskuet» ham.
Maos død i 1976 utløste ifølge kinesiske medier «grenseløs sorg» i partiet og folket. Men formannens lik var knapt blitt kaldt før partiet ble kastet ut i en ny indre batalje. For hvem skulle arve Maos kappe og krone? Dragkampen den høsten endte med at fire av Maos ivrigste støttespillere, den såkalte «firerbanden», ble arrestert. Dermed var banen klar for den nokså ukjente Hua Guofeng. Men heller Hua ble værende lenge i paradis, for nå slo Deng Xiaoping, en aldrende veteran, i bordet og sa: «Kamerater, vi må søke sannheten fra fakta. Fortsetter vi på samme måte som før, vil partiet avgå ved døden, og alt vi har kjempet for, vil gå tapt.»
Den som ikke føler ubehag av å lese slikt, har ikke lest nok historie.
Med Deng ved roret begynte den reformpolitikken som skulle redde kommunistpartiet og gi kineserne nytt håp. Men også i denne fasen, fram mot årtusenskiftet, ble partiet hjemsøkt av sterke indre motsetninger. For Deng og hans kolleger var opprøret i 1989 en påminnelse om at Kina ville trenge et sterkt politisk lederskap. Med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 fikk partiledelsen nok et varsel om viktigheten av å stå samlet. Da Deng døde i 1997, etterlot han seg et parti som hadde klart å gjenreise noe av sitt renommé, mye takket være høye veksttall og en friere økonomi. Samtidig var partiledelsen tydelig på at ingen opposisjon ville bli tålt.
I det nye årtusen har den kursen som Deng staket ut, i det store og hele ligget fast. Mange er likevel skuffet over utviklingen i de senere år. Tidlig på 2000-tallet var det en utbredt oppfatning at Kinas politiske system ville tilpasse seg den økonomiske utviklingen og bli mer åpent. Det har ikke skjedd, snarere det stikk motsatte. Under Xi Jinping er partiets klør blitt både lengre og skarpere. Kanskje var det ikke annet å vente. Stilt overfor ny teknologisk virkelighet anført av internett, måtte partiet velge mellom å slutte seg til en global fest med ukjent utfall eller å skape sitt eget lukkede høyteknologiske univers.
[ Snart er ikke Kina verdens mest folkerike land ]
Det har valgt det siste, å stenge seg inne, vel vitende om at fri informasjonsflyt betyr døden for ethvert kommunistisk parti. Partiets frykt for det frie ord kom tydelig til uttrykk 17. juni, da fem hundre politimenn plutselig invaderte resepsjonen i Hongkong-avisen Apple Daily. Dager senere ble avisen tvunget til å innstille driften. Få, om noen, tror at den vil gjenoppstå så lenge Xi Jinping sitter ved makten. I resten av Kina er de siste frie stemmer for lengst brakt til taushet.
Kinas styresett omtales ofte som autoritært. Det er en misvisende betegnelse, særlig når den også brukes om land som Polen og Ungarn. Kina er i en ganske annen kategori. Styresettet nærmer seg det totalitære. Kommunistpartiet anstrenger seg for å få full kontroll over alle landets innbyggere fra vugge til grav, og er på god vei til å klare det ved hjelp av ny teknologi og et hypereffektivt politi. For å sitere Oxford-professor Stein Ringen: «Partiets mål er ikke å reformere systemet, men å perfeksjonere det.»
Nettopp derfor er verdens største kommunistparti så farlig. I en tid hvor små og store demokratier knaker i sammenføyningene, insisterer det på å ha funnet den eneste farbare vei, ja Sannheten med stor S. Derfor tåler det heller ikke å bli kritisert, verken av sine egne eller av andre. «Xi Jinpings tanker», som nå er den rådende ideologi, påstås å være vitenskapelige. «Xi Jinpings tanker om diplomati», som har fått økt publisitet i det siste, omtales som «vitenskapelige, avanserte og handlingsorienterte».
Som en videreføring av denne arrogansen dyrker partiet forestillingen om at kineserne, «Den gule keisers sønner og døtre», bare kan realisere sine drømmer i et tett samspill med partiet og nasjonen. Alt annet er svik. Individuell lykke og nasjonal storhet er uatskillelige. Hørt det før? «La det bli kjent for alle at patriotisme er kjernen i nasjonens ånd», skriver den engelskspråklige avisen China Daily. «La det bli kjent for alle at å konsolidere Kina-drømmen krever konsolidering av kinesisk makt.»
Den som ikke føler ubehag av å lese slikt, har ikke lest nok historie.
Hold deg oppdatert. Få Dagsavisens daglige nyhetsbrev her.