I forrige uke var det særlig én sak som dominerte omtalen av NAV i pressen og på sosiale medier. Det var avslaget på en søknad om sosialstønad, der en uføretrygdet mann fikk råd om å skaffe en grill og låne penger av bekjente.
[ Magnus Forsberg: Kan de ikke bare spise grillen? ]
Magnus Forsberg skrev en kronikk om saken i Dagsavisen den 18.6, hvor han både kommenterer den svært uheldige saken, og setter den inn i en større sammenheng som dreier seg om hvordan NAV i stort fungerer. Forsberg beskriver egne erfaringer med NAV – to gode og en dårlig. Jeg oppfatter at hovedpoengene til Forsberg er følgende:
- Saksbehandleren som sendte ut vedtaket sitter ikke alene med hovedansvaret her
- Saken bør ikke behandles som en uheldig enkeltepisode – en glipp
- Det er behov for en kulturendring i NAV
- Saken kan ikke begrunnes og forklares med det å forhindre trygdesvindel
- De som trenger mest hjelp er de som får dårligst oppfølging hos NAV
Jeg må si at jeg i stor grad deler Forsbergs analyse. Det er NAV som sitter med ansvaret her, ikke den enkelte saksbehandler. Systemene, rutinene, kvalitetssikringen, ledelsen, kulturarbeidet og holdningene våre må sikre at slike brev ikke sendes ut – at vi møter mennesker som trenger oss bedre enn dette.
Derfor mener jeg også at det blir feil å behandle dette som en enkeltstående glipp. Denne saken har også blitt diskutert ganske heftig internt i NAV denne siste uken. Det er bra – den diskusjonen trenger vi. Vi skal og må lære av en sånn sak – bruke den til å klargjøre i fellesskap hva som er greit og ikke greit - hvilke normer og kvalitetskrav vi legger til grunn når vedtakene utformes.
[ Nav beklager etter å ha bedt sosialhjelpssøker om å låne grill ]
Det er et spørsmål mange i NAV har stilt seg denne uka denne uka, som vi bør tenke skikkelig gjennom: «Kunne dette ha skjedd hos oss - på vårt kontor?» Det er et sunt og riktig spørsmål å stille. Hvis vi mener at det ikke kunne ha skjedd – hva gjør oss sikre på det? Hva gjør vi – i NAV samlet og på det enkelte kontor – for å sikre at denne type vedtaksbrev ikke sendes ut igjen?
Dette vedtaket var et kommunalt vedtak om sosialhjelp. Som overordnet ansvarlig for NAV på statlig side, er virkemidlene mine for oppfølging og styring når det gjelder de kommunale vedtakene på et NAV-kontor begrenset. Vi har dialog med Helsetilsynet og statsforvalterne om veiledning og tilsyn på sosialtjenesteområdet og vi har ansvar for lovtolking på sosialområdet, men det er den enkelte kommunes ansvar å sikre god forvaltning av sosialtjenesteområdet.
[ NAV skandalen – forstod ikke loven ]
Samtidig tror jeg nøkkelen til å lykkes med å forebygge at slike vedtaksbrev eller noe som likner sendes ut igjen, er å finne i hvordan vi jobber samlet i hele NAV, for å møte mennesker med respekt, empati og profesjonalitet. Forsberg har rett i at dette også handler om kultur. Men den grunnholdningen jeg ser og hører i NAV – den preges av et brennende engasjement for å hjelpe mennesker. Så viser denne saken at vi fortsatt har mye å jobbe med for å sikre at den holdningen gjennomsyrer alt vi gjør i NAV.
Forsbergs dårlige erfaring illustrerer noe vi ser er en svakhet på flere områder i NAV; at folk møter ulike deler av systemet vårt som ikke samhandler godt nok, og til dels gir ulike svar. Vi jobber blant annet med å forbedre dette på området arbeidsavklaringspenger (AAP), som vi vet mange har hatt problemer med. Jeg tror dette også til dels kan ligge bak Forsbergs erfaring med at de som trenger NAV mest får dårligst oppfølging. De som trenger oss mest har ofte en langvarig relasjon til oss, kanskje knyttet til behov for ulike typer tjenester. Når ulike deler av NAV da ikke henger godt nok sammen, kan det gå ut over den som trenger tjenestene. Her skal vi bli bedre.