Frafallet i videregående opplæring har vært stabilt på rundt 25 prosent, siden retten til videregående opplæring ble innført igjennom Reform 94. Selv om det hevdes at frafallet er på vei ned, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå stor spredning i resultatene.
På studiespesialiserende fullfører 80,7 prosent på normert tid, men tallet fortsatt er nedslående for yrkesfag. Her fullfører kun 49,1 på normert tid og bare 2 av 3 elever som starter på yrkesfag, fullfører innen seks år.
[ Kanskje er ikke Unios streikende masser så fortvila som det kan virke ]
Det store frafallet har vært et problem siden innføringen av reformen i 1994. Med de beste intensjoner har utallige tiltak og reformer blitt gjennomført, med målsetting om å få alle med. Nå lanserer Regjeringen Fullføringsreformen.
Målet om at videregående skole skal favne alle er godt, men må alle gjennom den samme kverna?
Det er tide å ta tyren ved hornene og ta tak i problemet der det er! Og det haster, og vi må treffe disse ungdommenes behov, sørge for at de kvalifiserer seg til yrkeslivet og ikke blir værende i utenforskap.
Alt må ikke foregå i skolen, tvert imot! Næringslivet har mye å bidra med.
Det er stor enighet om at opplæring og kompetansebygging for framtida i større grad må tilpasses arbeidslivets premisser og endringstakt. Vi har god erfaring med å gi ungdom yrkeskompetanse uten at å gå veien om «den tradisjonelle skolepulten».
Mesterlæring og opplæring i bedrift har eksistert lenge, men med et tøffere arbeidsliv og hardere konkurranse må forholdene legges mer til rette. Det fordrer kreativitet, men mest av alt vilje og evne til å gå nye veier og at det byråkratiske regelverket blir mer smidig.
Mange bedrifter tar stort samfunnsansvar og åpner dørene for ungdom som ikke har fullført videregående. Til det trenger både bedriftene og ungdommen mer oppfølging med øremerkede midler, særlig når de påtar seg forpliktelser overfor ungdom som trenger litt ekstra.
[ Det trengs ikke vekt for å se et blåmerke. Og det trengs mye mer enn vekt for å se et barns helse ]
Utenforskap får ikke bare alvorlige samfunnsøkonomiske konsekvenser, men også store konsekvenser for psykososial utvikling og identitetsdannelse i en sårbar ungdomstid. Vi vet også at ungdom som står utenfor, har sammensatte utfordringer som krever betydelig innsats fra flere instanser.
Selv sier ungdom at det er «for mye prek om problemene og alt for lite hjelp til å løse dem».
Vi har kunnskap både nasjonalt og internasjonalt om hva som kan gjøres for ungdom som ikke ønsker mer skole. I perioden 2017-2020 delte Utdanningsdirektoratet ut 62 millioner kroner til nye prosjekter rettet mot ungdom utenfor skolen. Erfaringene fra disse prosjektene er godt dokumentert, merkelig nok ikke er ingen nevnt som kunnskapsgrunnlag i Fullføringsreformen.
Glemmen videregående skole i Fredrikstad fikk prosjektmidler for å opprette Café Hanco. Et tilbud til ungdom mellom 16- 24 år som gir trening i arbeidslivets spilleregler, utplassering og mulighet til å ta fag tilpasset den enkelte.
I Fafo-rapporten «From Zero to Hero - Om fleksible læringsarenaer, frafall og veien tilbake» har professor Jon Rogstad (nå NOVA Oslo Met) intervjuet 41 ungdommer ved Café Hanco og fulgt dem over en treårsperiode.
Ungdommene opplevde at tilbudet fungerte som startkabler for å komme på rett spor. Over 100 ungdommer, i snitt 28 ungdommer pr. år, har fått et meningsfullt opplæringstilbud som enten har ført dem tilbake til skolen, gitt dem lærekontrakter eller fast jobb.
[ Går Lan? Går byrådet? Dette tror eksperten ]
En av suksessfaktorene som Rogstad finner er at Cafe Hanco har bygd opp en kollektiv læringskultur som er vanlig i arbeidslivet, og som står i kontrast til skolens mer individualistiske læring.
Ungdom trenger et lag av voksne kompetente rollemodeller som ser deres potensiale, som har tid til dem og er villige til å gå den ekstra mila for at de skal lykkes. Erfaringene er at nøkkelen til skolelei ungdom er praktisk læring som innrettes mer mot arbeidslivets krav og mindre mot den byråkratiske og akademiske koden som dominerer i skolen.
Når hver femte ungdom sier nei til skolen, må vi ta dem på alvor og finne flere praktiske veier inn i arbeidslivet og ut av frafallsstatestikken. Mer skole for skolelei ungdom er ikke rett medisin!