Debatt

Hva er det Norge holder på med?

Farlig inntil det motsatte er bevist. Det må finnes andre måter å løse dette på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne uken landet jeg på Gardermoen. Jeg hadde vært på en såkalt unødvendig reise til Danmark. Reisen dit var uproblematisk. Grensekontrollørene ønsket til og med velkommen. En vattpinne i nesen, 20 minutters ventetid og vipps var jeg gjenforent med kjæresten jeg ikke hadde sett siden grensestengingen i januar.

Unødvendig, mener Norge, nødvendig mener Danmark, som har hatt åpent for kjærester under store deler av pandemien. Etter fire dagers hjemmekarantene og ny test kunne jeg gå ut som et fritt menneske.

På Gardermoen er realiteten en annen.

Som veterinær klarer jeg ikke la være å se parallellen til dyretransport på vei til slakteriet.

I grensekontrollen blir den lille gruppen fra flyet stanset for å bevise hvor norske vi er og hvor vi har vært. Noen få slipper gjennom, mens flertallet blir satt i en form for innhegning. Straks innhegningen er full, blir vi fulgt av vektere til bagasjehallen. Her får vi utdelt en personlig vekter som påser at bagasjehentingen blir gjort på forskriftsmessig måte før det bærer til testing.

Ferdig testet, ny innhegning. Her skifter de mange vekterne på å sirkle rundt oss, antagelig for å forhindre fluktforsøk. En av testpersonellet blir urolig og tror at noen har stukket av. Vekterne er raskt på banen og begynner å gjennomsøke toalettet, før det blir avklart at vedkommende testet negativt og fikk lov til å gå videre. Vekterne kan igjen returnere til sirklingen.

Etter 20 minutter blir navnet mitt ropt opp av en hyggelig mann. Han kunne informere om at testen min var negativ. Ikke overraskende, da jeg har blitt testet gjennom hele oppholdet i Danmark. «God tur på karantenehotell»! På rekke og rad blir vi fulgt av vektere til bussen. Som veterinær klarer jeg ikke la være å se parallellen til dyretransport på vei til slakteriet.

Ironisk nok kjører snart en dyretransport ved siden av oss på veien.

Fremme på hotellet får vi utdelt rom. Jeg står og betaler egenandelen for egen internering i når jeg får øye på totalkostnaden for oppholdet på regningen på disken. Egenandelen utgjør en brøkdel av totalen. Mon tro hvor mye ressurser som sløses bort på dette? Hjemme står leiligheten jeg kunne ha oppholdt meg i under karantenetiden. Kostnadsfritt for både samfunnet og undertegnede.

Vi får beskjed om å melde oss for kommunerepresentanten. Vedkommende forteller at vi kan gå ut to timer daglig og at jeg skal testes om tre dager. Det kan ta 1–3 døgn før jeg får svaret. På spørsmål om hvor ofte det tar lang tid å få svar, får jeg beskjed om at de som ble testet sist helg måtte vente tre dager. «Laben vi bruker er ikke så rask», forklarer representanten. Følgelig kan man bli pålagt opptil to dager mer på hotellet i påvente av svar.

Jeg spør representanten om dette med utetid. Jeg kunne ikke finne noe om dette i smittevernsforskriften. Det er noe kommunen har bestemt. Mer visste ikke representanten. Jeg sender en mail til kommunen og spør om på hvilket grunnlag dette har blitt innført. Er det med loven i hånd at kommunen nekter mennesker retten til å gå ut? Og hvis det er tilfellet, hvordan har vi kommet hit? Hotellrommet er ålreit, utstyrt med skrivebord så det i det minste er mulig å jobbe under oppholdet. Etter endt arbeidsdag går jeg min tilmålte totimers tur.

Tilbake på hotellrommet begynner jeg å bli sulten.

Mennesker frihetsberøves over en lav sko på samfunnets regning

Vi får utdelt tre måltider om dagen. Har man behov for mer finnes nummeret til Peppes i en infobrosjyre. Det banker på døren. Vedkommende informerer om at det er middag, men at de ikke har mat til meg. Jeg behøver ikke å bestille annen mat. De skulle fikse det på kort tid. Snaue tre timer senere ringer telefonen. Var det sånn at jeg spiste fisk? Hvis ikke ble det vanskelig med mat. Jeg spiser fisk, og fikk middagen min drøye ni timer etter lunsj.

Dagen etter våkner jeg og blir oppmerksom på at internett er nede. Når det er oppe igjen? Ingen vet. Flott, det går ikke an å jobbe heller, og jeg bestemmer meg for å skrive dette innlegget.

Hva er det Norge holder på med?

Jeg stiller meg kritisk til Norges behandling av egne og utenlandske borgere. Etter å ha observert hvordan et sammenlignbart land som Danmark håndterer innreise har jeg gjort meg opp noen tanker. I Norge er det en grunnleggende mistenksomhet overfor personer som ankommer landet.

Dersom man i det hele tatt får komme inn blir man ikke lenger behandlet som et individ, men som del av en infisert flokk. Farlig inntil det motsatte er bevist. Det må finnes andre måter å løse dette på? Karantenehotell kunne ha vært et tilbud til personer som ikke har et egnet sted å være.

I stedet frihetsberøves mennesker over en lav sko på samfunnets regning. For det kunne tenkes at noen ville bryte hjemmekarantenen. Selv ikke personer som er fullvaksinerte i andre land enn Norge slipper unna hotellet. Det kunne jo være at noen forfalsket vaksinasjonsbeviset. Jeg blir ille berørt av måten mitt eget land velger å håndtere dette på, men lite hjelper det. I mellomtiden synker smittetallene i Europa og andelen vaksinerte stiger.

Vi sitter på hotell og slipper først ut om tre dager. Eller fire, eller fem? Ingen vet.