Debatt

De bygger ned velferden

Vi er lært opp til å tenke at den norske velferdsstaten legger til rette for like muligheter for alle. Men sånn er det ikke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har vært et tøft år, hører vi ofte. Og det har det. Pandemien har påvirket oss alle på forskjellige måter, kanskje har vi selv eller noen vi kjenner blitt syke, vi har alle blitt nødt til å begrense kontakten med venner og familie og vi har måttet legge om måten vi jobber på.

Vi har også rett og slett mista mye av bevegelsesfriheten vår. Mange har opplevd å ikke ha et rikt sosialt liv med kulturelle aktiviteter som kinobesøk, en tur på byen, konserter og helgeturen utenlands er alt sammen avlyst. Visste du at mange av familiene i Oslo har levd i en økonomisk karantene i mange år?

En tur på tusenfryd eller på kino koster rett og slett for mye. Og selv om det siste året har vært tøft for mange av oss, så har året vært ekstra tøft for mange familier med lav inntekt. Det er vanskelig å få korona og måtte isolere seg når du er en familie på sju som deler kjøkken og bad.

Det er vanskelig å beskytte deg mot viruset når du jobber som bussjåfør, på apotek eller som sosialarbeider i førstelinjen. Det er vanskelig å betale husleia når permitterte hotellansatte får utbetalt 175.000 , når kafeen går konkurs og når oppdragsbøkene er tomme. Det er vanskelig for alle de barn og unge som sliter og som ikke lenger har så mange offentlige omsorgspersoner å snakke med på grunn av koronarestriksjonene.

De siste åtte årene har regjeringen systematisk bygget ned velferden, samtidig som de rikeste har fått enorme skatteletter. Formuene hos de rikeste hoper seg opp, og ulikhetene i formue er nå like store i Norge som i Storbritannia.

Et land vi vanligvis ikke ønsker å sammenligne oss med på grunn av de store sosiale og økonomiske forskjellene. De som har boliglån og hjemmekontor har svært gode tider, mens de som har utrygge jobber opplever oppsigelser og permitteringer. Har du gått på dagpenger har du ikke fått utbetalt full lønn, men 80 % av lønna. Frem til nylig har ikke regjeringen heller ønsket at du skal få utbetalt feriepenger. Heldigvis snudde de under avstemningen om feriepenger på dagpenger.

I Oslo har vi en rekordhøy arbeidsledighet, i bydel Stovner og Gamle Oslo er for eksempel 8 prosent helt eller delvis arbeidsledige. Dette skjer samtidig som vi vet at det er mer vold i hjemmet og mange opplever store psykiske utfordringer som følge av nedstenging. Lærere, barnehagearbeidere og helsepersonell er slitne og ber om flere kollegaer. Det viktigste de neste årene blir storsatsning på offentlig sektor for å bøte på de langsiktige konsekvensene av pandemien for å koble køen av arbeidsledige med de uløste oppgavene i det offentlige. Det vil kreve stor innsats fra det offentlige og det vil kreve at de rikeste betaler inn mye mer skatt enn det de gjør i dag.

Den store forskjellsmaskinen, spesielt i Oslo, er boligmarkedet. Helt siden liberalisering av boligmarkedet på 80-tallet har boligmarkedet vært en faktor som øker forskjellene. De siste årene har det imidlertid blitt enda mer ekstremt. I Oslo har prisøkningen på bolig vært tre ganger så høy som lønnsveksten! Samtidig har innretningen på regjeringens krisepakker ført til at de som eier eiendom tjener enorme summer, mens fellesskapet sitter igjen med regninga. En av seks boliger i Oslo er en sekundærbolig.

Dette er med på å presse prisene opp for alle som ønsker å komme seg inn på markedet, og det bidrar til å gjøre bolig om til et investeringsobjekt. En hardere skattlegging av sekundærboliger vil bidra til mer penger i felleskassa, og det vil gjøre det mindre lønnsomt å investere i bolig.

I Oslo ønsker lokalpolitikerne å sette krav til utbyggerne om rimelige boliger, men det har vi ikke lov til i dag. En ny regjering på venstresida må gjøre slik som mange andre land, nemlig endre lovverket slik at det blir mulig for kommunene å stille krav om sosial boligbygging. I dag har en sykepleier muligheten for å kjøpe ca 2,5 prosent av boligene i Oslo.

En ny og rettferdig boligpolitikk er også en feministisk politikk. Under pandemien har vi sett hvordan permitteringen har påvirket kvinner negativt når vi ser på andelen kvinner som er permitterte. Andelen kvinner som utsettes for vold i hjemmet øker også under økonomiske nedgangstider, derfor må vi ha en rettferdig boligpolitikk slik at kvinner ikke forblir i voldelige hjem fordi de ikke har råd til å etablere seg i et urettferdig boligmarked.