Debatt

Det røde tallets forbannelse

Det kan ikke være sånn at en kommune skal kontrollere og begrense alle døgnets aktiviteter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg er et rødt tall i kommunens budsjett. Et tall som skal reduseres og kontrolleres. Dette skal gjøres av politikere og byråkrater som aldri har vært et rødt tall selv.

De har alltid holdt seg selv på den grønne sida.

Vi som er røde tall, lever hele tiden i frykt for at vi skal reduseres og skjæres ned på. I min kommune, Gran, lever vi som røde tall farlig. Her vil kommunen innskrenke og fragmentere det som i dag er en rettighetsfestet BPA-ordning.

Når hele landet gleder seg over mer bevegelsesfrihet når pandemien er over, går BPA-brukerne i Gran kommune inn i en framtid med enda mer isolasjon og enda flere innskrenkninger i bevegelsesfriheten.

Det begynte i det stille.

Minutt for minutt og arbeidsoppgave etter arbeidsoppgave ble redusert. Nå skulle oppgaver som kunne kjøpes privat ikke lenger være innbakt i ordningen. Snømåking, gressklipping, hjulskift og maling av veggen var ting jeg gjorde før jeg ble et rødt tall. Og det var ting jeg senere brukte assistanse til med god samvittighet.

Noen ganger gjorde jeg det selv med litt assistanse (det heter jo brukerstyrt personlig assistanse, ikke sant?) og andre ganger var jeg bare i veien. Nå er denne mestringsfølelsen og gleden tatt bort.

Kan jeg kjøpe mestringsfølelsen av et hjulskift på Mekonomen? Og trenger vi å gå på butikken når vi kan bestille alt på nett? Vi får i stedet ti minutter for å pakke ut varene i uka. Kommunen tok med et pennestrøk fra meg gleden av å kunne plukke mine egne tomater i butikken. Livskvalitet og hverdagsglede. En unødvendig luksus.

Det som kunne defineres som hjemmehjelpstjenester i assistanseordningene ble tøyd. Dess flere timer som kunne defineres som dette, kunne man sende regningen for tilbake til brukeren. Fordi at jeg kjører rullestol inn og ut hver dag, holder det ikke med å vaske gulvet en dag i uka.

Det er søle og grus under hjulene rett som det er.

Jeg forstår at dette kan virke som en luksus som man bør betale for, men behovet er jo større for meg enn en som kan ta av seg skoene i gangen, ikke sant? Og personen med de samme skoene i gangen klarer kanskje å vaske gulvet sitt selv?

Jeg liker å lage mat. Lukter og teksturer forvandles til nye smaker på kjøkkenet. Assistenten finner fram løken nederst i kjøleskapet, kutter det jeg ikke klarer selv og setter fram stekepanna som er for tung å løfte. En aktivitet for meg, som for kommunen er en tjeneste som må betales for. Et rødt tall. Denne gangen i form av en regning som sendes brukeren selv.

Hva er det å være aktiv og hva er en aktivitet?

Kommunen forsøker å sette verdi på hvilke aktiviteter de synes fortjener assistanse. Aktiviteten skal nå være hjemlet i vedtaket. Det høres kanskje rimelig ut, men resultatet er absurd og diskriminerende. Kan ikke assistanse til matlaging ses på som en aktivitet? Eller det å komme seg ut på butikken? Nei. Det er en tjeneste. Idrett er en aktivitet, og utløser både timer og driftsmidler.

For mange av oss er slike overskuddsaktiviteter noe som ikke lenger er mulig eller en prioritet. For meg er det en aktivitet å kunne dra på butikken plukke tomatene selv, reise på tur til Oslo, kanskje til og med en helgetur. I tillegg til at kommunen definerer hva som kan regnes som aktiviteter, vil de differensiere støtten slik at de som er mest aktive skal få enda mer. Aktiviteter som for meg gjør at livet blir litt lettere å leve, og bryter uker og måneders isolasjon og motløshet regnes ikke som aktiviteter i Gran kommune. De som på papiret ikke er «aktive» får bare fire timer i uka til å være sosiale. Da begrenser det jo seg selv, hvor aktive vi kan være.

For å kompensere for innskrenkningen kommunen har satt for vår bevegelsesfrihet har de innført en støtteordning for ferier. Alle med behov for ledsager kan nå søke om støtte til å ha med seg en person på ferie- og fritidsreiser. Kommunen vasker sine hender, og får dette til å bli en gavepakke i likebehandlingens navn. Det de ikke sier er at det er 250.000 som skal fordeles på 150 personer.

De billigste reisene skal prioriteres over de dyrere. De yngste over de eldre.

De som ikke prioriteres er de med omfattende assistansebehov som trenger mer enn en assistent på reise, eller som ikke har familiemedlemmer som kan assistere seg. Ei heller er det tatt høyde for at de med store funksjonsnedsettelser ikke kan dra på telttur i Nordmarka eller dra på andre billige reiser, men trenger både tilpasset toalett og hotellrom. De svakeste, mest ensomme og allerede utsatte brukerne blir med dette utestengt fra å kunne reise utenfor kommunen i all overskuelig framtid. Det er heller ikke tatt høyde for at noen reiser ikke kan planlegges i januar før potten er tom.

Resultatet er nedslående. Fra og med i dag kan jeg ikke lenger reise på en helgetur til Kiel, besøke vennene mine med et overnattingsbesøk i Fredrikstad, delta på sensorsamling i Bergen eller dra på treningssamling med hundene mine. Jeg kan ikke dra på gjenforeningstreff med folkehøgskolen eller delta i slektningers begravelse eller bryllup.

Dette er ikke hjemlet i mitt vedtak, så det kan jeg ikke.

Men det det røde tallet ikke forteller noe om, er at det røde tallet også produserer grønne tall. Jeg betaler mer skatt fordi jeg er i jobb, jeg ansetter mennesker som assistenter som ellers hadde hatt vanskeligheter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, jeg har, fordi jeg har lønn i stedet for pensjon, også større kjøpekraft. Jeg bidrar også til å holde hjulene i det lokale næringslivet i gang. Men det røde tallets forbannelse, er at man ser ikke de grønne.

BPA lønner seg.

Det har fått meg i jobb, og det gjør at jeg kan delta i samfunnet og ha et meningsfullt liv. Det gir brukere bedre psykisk helse og utjevner samfunnsskapte barrierer. Men det kan ikke være slik at en kommune skal kontrollere og begrense alle døgnets aktiviteter og hendelser. Verken i Gran eller andre kommuner. Da blir det røde tallet fort enda rødere.