Norsk arbeidsliv og -miljø vil bli forandret for alltid etter koronapandemien.
For enkelte arbeidstakere vil det bli mer hjemmekontor, for andre vil det bare bli hjemmekontor. Kjøkkenet, stua, soverommet eller boden forblir det faste arbeidsstedet, men reguleringen som skal sikre arbeidstakervernet blir igjen på kontoret.
Både de som eier kontorlokaler og arbeidsgivere har lovet større sosiale områder, mer opplevelser – og færre arbeidspulter fra nå av. Å jobbe hjemmefra, fra hytta eller et annet sted er i ferd med å normaliseres.
[ Derfor blir noen smittet tross vaksine ]
Mens arbeidsmiljøloven og arbeidsplassforskriften regulerer en rekke forhold på en arbeidsplass, gjelder det i liten grad når datamaskinen tas med hjem. Kan kjøkkenkrakken defineres som en arbeidsstol, er stuebordet et gangbart arbeidsbord, oppfyller lyset på soverommet kravet til belysning og har bodkontoret tilstrekkelig dagslys og utsyn?
Kravene i arbeidsmiljøloven skal sikre arbeidstakerne en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.
Det skjer både gjennom kravene til utforming av arbeidsplassen, men også i kravene til oppfølging, til tillitsvalgtfunksjonen, arbeidsmiljøutvalg og internkontroll. Vi har et godt sikkerhetsnett for arbeid i lokalene arbeidsgiver disponerer, men i de tusen hjem svekkes nettet så mye at det ikke vil bære en arbeidstaker med helseproblemer.
En rapport utarbeidet av Oslo Economics for Arbeids- og sosialdepartementet i 2018 konkluderer med at det norske samfunnet betaler om lag 75 milliarder kroner i året for «et ikke-optimalt arbeidsmiljø». Den inkluderer blant annet en kostnad forårsaket av helseproblemer på over 40 milliarder og redusert yrkesdeltakelse og økt sykefravær på 13 milliarder. Hjemmekontor er for mange et slikt arbeidsmiljø.
[ 50 smittet på fly: Derfor bekymrer katastrofen i India også resten av verden ]
I «Norsk koronamonitor» sa en av tre nordmenn at de har fått smerter i nakke, rygg eller lignende plager på grunn av mer hjemmekontor og/eller mer stillesittende tilværelse etter koronautbruddet. Dette er 11 prosentpoeng mer enn i mars i fjor. I Oslo, hvor hjemmekontor har vært pliktig siden i fjor høst, meldte annenhver arbeidstaker at de hadde fått disse plagene. I bedriftshelsetjenesten har vi opplevd mer enn en dobling i henvendelser fra arbeidstakere med smerter i rygg og nakke.
I FHIs undersøkelse fra desember, der de blant annet undersøkte livskvalitet og psykisk helse, rapporterte hele 15 prosent av dem som jobbet hjemmefra om psykiske plager. Tall fra Australia viste at 30 prosent drakk mer under pandemien enn de gjorde tidligere. Vi kan anta at vi i Norge også har hatt en betydelig økning. Hva det norske samfunnet må betale for hjemmekontorplagene er nok langt høyere enn de 75 milliardene Oslo Economics kom fram til for tre år siden.
I løpet av pandemien har norske arbeidstakere aldri fått så lite forebyggende helsebistand som i denne perioden, samtidig som hjemmekontor har økt de fysiske og psykiske plagene. Dessverre legger arbeids- og sosialministeren opp til at det skal bli varig. For nå er «Forskrift om arbeid som utføres i arbeidstakers hjem» ute på høring. Dessverre løser ikke regjeringens forslag til endringer noen av de problemene som nå utvikler seg i befolkningen – og arbeidslivet.
Virkemidlene for å ivareta ansattes helse i løpet av epidemien har uteblitt. Den tilstanden kan nå bli permanent for mange. Det rammer ikke de ressurssterke som sier ifra og krever handling. Det er alle dem som aksepterer eller ikke klarer å si i fra om forringet helse som blir taperne.
[ Ketil fant skremmende lapp på døra: – Den kan umulig være ment for meg ]
Verken arbeidsgivere eller Arbeidstilsynet har fått noen nye insentiver for å sikre et godt arbeidsmiljø på hjemmekontor, med forslaget til endringer i forskriften. Kjøkkenet vil derfor forbli et lovløst arbeidssted.
For de som slett ikke har hatt det bra måneder eller år på hjemmekontor nå, er spørsmålet hva som skjer når dette blir den nye normalen for mange, i perioder eller permanent?
I stedet for en ønskedrøm burde mer hjemmekontor, uten et godt regelverk og klare krav, være et skrekkscenario for både staten og den enkelte arbeidsgiver. Derfor må det på plass et regelverk som likestiller ansattes rettigheter til tilgjengelig utstyr som på arbeidsplassen og en regulering for en ekstra god oppfølging på hjemmekontor, slik at livskvaliteten ikke forringes ved å tilbringe mer tid i egen bolig.