Debatt

Det provoserende moderskapet

Man trenger ikke være Mensa-medlem for å skjønne hvorfor fødselsraten synker.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I helgen hadde Senterpartiet sitt landsmøte.

En av de aktuelle sakene som har fått oppmerksomhet, er forslaget fra Kjersti Toppe om å redusere fedrekvoten, slik at det blir flere øremerkede uker til mor. Sentralstyret i partiet ønsker også å øke mors del, men ved å ta det av fellesdelen, ikke fra far.

Jeg har hørt flere debatter på radioen i det siste, og må si jeg støtter Kjersti Toppe fullt ut!

Foreldrepermisjon har blitt en stor likestillingssak, og det er veldig bra at fars rolle helt fra starten av har fått større fokus. Det er positivt og viktig at begge foreldre blir involvert i foreldreskapet fra starten av, noe som helt klart vil bidra til at ansvarsbyrden fordeles bedre, og at forståelsen for den jobben det er å få barn, blir større for alle parter.

MEN: Jeg blir provosert av å se hvordan telling av antall uker hjemme med barnet sitt etter fødsel, har blitt en steil likestillingssak hos enkelte.

Dette dreier seg om så mye mer enn likestilling, det dreier seg om muligheten for å kunne amme barnet sitt i henhold til helsefaglige råd. Og det dreier seg om kvinnesak og kvinnehelse. Forskning viser nemlig at amming er bra for både barnet, men også for mor, som får redusert risiko for brystkreft ved å amme.

Det blir for meg det motsatte av likestilling, når man prøver å likestille mor og far fullstendig etter en fødsel

Men debatten har gått i en retning der alt som har med «kvinne» eller «mor» å gjøre, er nesten fraværende. Iallfall hos dem som forfekter synet på at far skal være fullstendig «likestilt» når det gjelder telling av uker som de to foreldrene skal ha rett til permisjon.

Jeg hørte blant annet en diskusjon mellom Kjersti Toppe og Aps Anette Trettebergstuen, som også er leder av partiets kvinnenettverk. Jeg må innrømme at det er både oppsiktsvekkende at Trettebergstuen i løpet av en lang debatt ikke nevnte ordet amming én eneste gang. Og da var temaet foreldrepermisjon.

Hun snakket også arrogant om kvinner som bare «går hjemme», som om det er det det er snakk om.

Jeg har selv «gått hjemme» i lengre tid etter noen av mine fødsler, og det har vært riktig for meg, og mannen min. Men jeg orker ikke å gå og kjenne på at det er «feil» eller at jeg ikke har bidratt nok til fellesskapet for det. For det har jeg, ikke minst ved nettopp å føde barn til samfunnsfellesskapet.

Det blir for meg det motsatte av likestilling, når man prøver å likestille mor og far fullstendig etter en fødsel. Jo, la gå da: «alle» er enige i at mor skal ha de første 6 ukene «fredet», før kampen om fordeling skal starte. Det er hårreisende, mener jeg, og en diskreditering av den jobben og belastningen det er å gå med barn, føde, og tiden etterpå.

Jeg har et visst grunnlag å uttale meg på, med seks svangerskap på baken selv. Og med kvinner på kontoret mitt daglig, der jeg ikke sjelden møter dødsslitne barselkvinner som har brukt de første par månedene bare på å komme seg etter fødsel, og komme i gang med amming.

Der brystene er såre, kroppen skrangler, og ungen skriker. Likevel er det en forventning og «attitude» i samfunnet nå, der mor liksom skal være «fit for fight», og klar for å ta fatt på karrierestigen etter et halvt års tid.

Er dere som skal ha lik permisjon så prinsipielle at dere mener dette skal tvinges frem som den beste løsningen for alle?

Den som føler seg klar til det kan selvfølgelig velge dette. Det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om, er hva som blir grunn-normen, og forventingen. Og der man som kvinne kjenner seg som vanskelig, egoistisk og reaksjonær dersom man faktisk kjenner at man trenger lenger tid hjemme med barnet sitt. Ikke minst på grunn av at det i den virkelige verden ikke er praktisk mulig å amme rikelig til minst ett år, dersom man skal ut og jobbe etter 6–7 måneder.

Men dette med amming er som en stor elefant i rommet, som ikke skal nevnes eller snakkes om av fedrekvote-forkjemperne! For det er et umulig tema å argumentere mot. Derfor ties det i hjel.

Hvorfor tror dere, politikere, at fødselsraten går ned, og at ammetallene stuper?

Man trenger ikke å være Mensa-medlem for å skjønne det. Likestilling; fulltidsjobb, ut i arbeid fortest mulig for å ikke falle på karrierestigen - det er mantraene. Det er målene og verdiene som settes for samfunnet vårt.

Selvsagt gir det penger i kassen til AS Norge at man har en så stor og virksom arbeidsstokk. Men det har sin pris. Hvorfor skal det være så mye bedre å putte ungene i barnehagen tidligst mulig, enn at de får være hjemme en stund?

Mange foreldre går glipp av deler av permisjonen sin, fordi mange fedre velger å ikke bruke alle ukene sine. Faktisk tok under halvparten av fedrene ut alle ukene sine i 2020. Og en tredjedel av mødrene tok ulønnet permisjon, ifølge en undersøkelse fra 2017.

Er ikke dette noe å tenke på? Eller er dere som skal ha lik permisjon så prinsipielle at dere mener dette skal tvinges frem som den beste løsningen for alle foreldre der ute?

Jeg håper at Kjersti Toppe får med seg partiet sitt i helgen til å justere på permisjonsordningen. Det er det som er reell likestilling og en reell likeverdig behandling av to foreldre som har helt ulike forutsetninger og situasjon som foreldre.