14. juni skal en domstol bestemme om sosialt sett helnorske 19-årige Mustafa skal tvangssendes til Jordan – til et land han ikke kjenner, til et språk han ikke kan, til en ukjent og ustabil storfamilie.
«Hva galt har jeg gjort?»
Mustafa har ofte spurt seg selv og andre om det. Ingen påstår at han har gjort noe galt. Derimot påstår utlendingsmyndighetene at moren bevisst har løyet om sitt statsborgerskap da hun og barna hennes kom til Norge for 13 år siden.
[ «Hvorfor skal jeg bry meg om ham? Han blir sendt ut snart uansett. Det er ingenting jeg kan gjøre» ]
Utlendingsloven åpner for å straffe barna til «løgnaktige» mødre av «innvandringsregulerende hensyn». Prinsipielt er selvsagt et slikt arvesynd-preget rettsprinsipp problematisk i en liberal rettstat. Det finnes vel ikke noe annet saksområde i samfunnet der en ungdom risikerer å bli fradømt et gode på grunn av en mor eller fars påståtte straffbare handlinger. Jeg skriver «påståtte» fordi vi må spørre: Løy moren om sitt palestinske og jordanske statsborgerskap?
Mustafas mor vokste opp i den palestinske byen Nablus i Palestina. Men hun ble tvangsgiftet med en fetter i Jordan og opplevde et svært undertrykkende ekteskap, fullt av maktovergrep.
Da hun kom til Norge, oppga hun bare sitt palestinske opphav. Hun nevnte ikke at dette giftemålet, som hun hadde flyktet fra, også formelt medførte jordansk statsborgerskap. Da myndighetene etter iherdige undersøkelser fant ut dette, ble denne unnlatelsen definert som en såpass alvorlig løgn at hun og en norskfødt datter ble utvist til en høyst usikker framtid i Jordan. Men de to sønnene fikk foreløpig bli i Norge, under omsorg fra barnevernet i Asker.
Uten mor eller far i Norge, er Mustafa under ettervern etter barnevernsloven fram til han fyller 23 år. Likevel skal han altså tvangssendes til Jordan senest 1. juli, trass i protester fra lokalt barnevern, fra et bredt flertall fra kommunestyret i Asker og en rekke andre lokale og nasjonale organisasjoner.
Over 100.000 har underskrevet kravet om at Mustafa må få opphold i Norge. Hans støttegruppe har over 20.000 følgere. Alle de partipolitiske ungdomsorganisasjonene, ja alle, fra ytterste røde og grønne til ytterste på høyresiden, inkludert Frps ungdom, har støttet Mustafa. Hvorfor? Hva er det ved denne «saken», ved dette unge medmenneskets framtid, som engasjerer så mange, så politisk bredt, så sterkt?
Det kan forstås og forklares på mange måter. For noen er det først og fremst helt urimelig at Mustafa skal lide fordi moren hans ga mangelfulle opplysninger til utlendingsmyndighetene. Andre legger kanskje større vekt på at både nasjonale lover og internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til, framhever at «barnets beste» skal være et avgjørende hensyn ved behandlingen av asylsaker som gjelder barnefamilier eller enkelte barn. Og at både utvisningsvedtakene mot Mustafa, og tidligere tvangsutsendinger av barnefamilier, har vært helt uforholdsmessig strenge sammenholdt med de eventuelle innvandringsregulerende virkninger slike vedtak kan ha.
Utlendingsloven ble noe endret i 2014, etter press særlig fra SV, MDG, KrF og Venstre. Denne endringen var ment å bety at myndighetene i asyl- og oppholdssaker der barn og unge som var oppvokst i Norge var berørt, skulle legge større vekt på deres rettigheter. Men utlendingsmyndighetene har i liten og ujevn grad, fulgt opp dette.
I tillegg har Utlendingsnemnda (UNE) hatt en praksis der liknende søknader om asyl eller opphold på humanitært grunnlag, har vært behandlet svært forskjellig. Viktige prinsipper i en rettsstat som gjelder likebehandling – men også muligheter for reell kontradiksjon med blant annet muntlig frammøte – har vært lite brukt. Dette har vært påpekt og kritisert både av Mustafas advokat og av andre jurister som via forskning og/eller egen advokatpraksis har erfart slike svakheter. Også i behandlingen av Mustafa, har forskjellsbehandling vært tydelig.
[ Statsråd Tina Bru: – Jeg har lest om meg selv at jeg er «verdens verste mor» ]
Hans ett år eldre bror, Abdel, har fått opphold på humanitært grunnlag av sin saksbehandler. Mens Mustafa, hvis siste saksbehandler er kjent som den mest innvandringsregulerende nemndleder, har fått et utvisningsvedtak. Og de to brødrene selv, eller deres nærmeste, kan ikke se noen rimelige grunner til at ikke Mustafa skal få bli i Norge, slik hans bror har fått lov til.
Mustafa er bare én person, bare ett eksempel på et ungt medmenneske som har fått bred og massiv støtte til fortsatt liv i Norge. Jeg tror saken hans har mobilisert det beste i vår liberale kulturarv der mennesket settes i sentrum. Jeg tror verdikonservative, sosialetisk engasjerte kristne og sosialister med solidaritetsverdier – men også mange uten slike ideologiske bindinger – ser det følgende: Vi kan ikke ha et innvandringsregulerende system som er så firkantet, så umenneskelig og kaldt at det sender en 18-åring som Mustafa – kjent og kjær og aktiv i sitt norske lokalmiljø – til et land der han ikke snakker eller forstår språket, ikke har noen venner og ikke en velfungerende storfamilie.
Han bør få bli. Vi trenger sånne som ham – her i det kalde nord.