Samfunnsvitere har påpekt at barneoppdragelse har gjennomgått en betydelig forvandling det siste halve århundret. De viser til en intensivering av foreldreansvaret, der barneoppdragelsen i større grad anses som de enkelte foreldrenes eneansvar.
Som NRK-programleder Live Nelvik nylig har tatt opp i «Oppdragelsesreisen», kan samtidens forventninger til foreldrerollen ha en negativ innvirkning på foreldrenes mestringsfølelse og forsterke følelsen av utmattelse.
[ Live Nelvik: – Vi trenger ikke hovedfag i psykologi for å være gode foreldre ]
Sentralt står ideen om at vår fremtid er tett knyttet til hvordan vi blir oppdratt av foreldrene våre. Statlige tiltak og programmer for mindre ulikhet og bedre integrering henges i økende grad på foreldrenes evne til å lære barna sine bestemte ferdigheter.
Slike tiltak har blitt kritisert for å overse viktige aspekter ved hverdagen til mange familier, som boligforhold, arbeidsledighet og rasisme. Et eksempel på dette er de mange foreldreopplæringsprogrammene som drives i regi av en rekke private og offentlige institusjoner. Disse forsterker det individuelle ansvaret for å gjøre barna til gode borgere.
Hver dag blir vi minnet om at vi lever i en verden i rask endring, der det ikke er noen garanti for at neste generasjon vil ha flere muligheter enn sine foreldre. I en slik usikker kontekst bruker foreldre stadig mer ressurser på foreldrerollen. Frykten for hva som kan være mulige trusler for barna, og for hvordan man skal beskytte dem fra disse, blir en altoppslukende oppgave for foreldrene.
Er barnas kosthold bra nok, og blir det for mye skjermtid? Forskere ser at frykt for fremtiden legger stein til byrden. Aktiviteter som måltider, samtaler og lek er ikke lenger mål i seg selv, men verktøy som skal sikre at barnet utvikler seg på riktig måte.
[ – Jeg har også opplevd å få mine grenser tråkket over ]
Dette blir særlig synlig når det er snakk om fritid. Foreldrene bærer ansvaret for aktiviteter som skal lære barna de ønskede ferdighetene og verdiene, og de føler skyld hvis de mislykkes. Denne barnesentrerte tilnærmingen til familiens fritid kan fort bli krevende og utmattende for foreldrene. Selv om alle foreldre navigerer gjennom disse forventningene i en kontekst preget av «intensivt foreldreskap», har vår forskning vist at innvandrerforeldre er særlig oppmerksomme på dette presset.
«I Norge kommer du hjem tidligere enn du ville gjort i Italia, fordi arbeidstiden er tilrettelagt for familier. Og det er jo flott, men hva kan man egentlig gjøre? Barnet skal i seng klokken 19, og hvis du tar de med på restaurant for å spise middag med venner, blir du sett ned på som en dårlig forelder hvis du tar et glass vin foran barnet. Det virker som at du bare er en god forelder hvis du setter av denne tiden til å drive med barnevennlige aktiviteter, og legger barnet klokken 19.»
Giulia deltok i en fokusgruppe vi gjennomførte med innvandrerforeldre. Foreldrene som deltok i studien var overrasket over barnas rett til medbestemmelse, enten det var i barnehagen, i bredden av temaer som ble belyst i Supernytt, eller fastlegen som henvender seg til barnet i stedet for til foreldrene.
Når de hadde kommet over det første «sjokket», satte de pris på den dialogbaserte tilnærmingen til barneoppdragelse de observerte i Norge. De mener disse fremmer barnas muligheter til deltakelse og selvbestemmelse, i motsetning til den mer lydighetsorienterte praksisen i landene de kom fra. Videre opplevde foreldrene at offentlige tiltak gjorde det enklere for dem å involvere seg i foreldrerollen og mente også at det la til rette for større likestilling.
Denne positive opplevelsen av Norge som «barnas land» var imidlertid også forbundet med kritikk av hvor mye man forventes å ofre i foreldrerollen. Flere av innvandrerforeldrene ga også uttrykk for at det å skulle oppdra barn i et land med familievennlige arbeidstider ikke nødvendigvis førte til at man fikk mer fritid der man kunne slappe av sammen. De opplevde at det ble stilt såpass mange spesifikke krav til foreldrerollen. Disse foreldrene kom fra land der foreldrene typisk involverer barna i sine egne fritidssysler sammen med andre barn og voksne.
[ Pollenallergi: – Du har ikke fått riktig behandling hvis du har store plager (+) ]
De opplevde at foreldre i Norge forventes å skulle organisere sin egen fritid rundt barna gjennom kun å drive med barneorienterte aktiviteter. Denne foreldregruppen hevdet ikke at regelmessig leggetid og barneorienterte aktiviteter ikke var viktige for å ivareta barna, men de inviterer oss også til å reflektere rundt hvordan vi tenker om foreldrerollen og samværet mellom foreldre og barn: Kan det norske intensive foreldreskapet, der samværet mellom foreldre og barn er instrumentalisert for å ivareta barnas utvikling, gjøre at tiden vi tilbringer med barna blir mindre spontan og hyggelig – og mer stressende?
Selv om foreldre aksepterer at barneoppdragelse ikke er en lettvint sak i utgangspunktet, kan intensiveringen av foreldrerollen gå ut over gleden over familielivet som helhet. I et land der vi baserer oss på sosialpolitiske føringer for å kunne tilbringe mer tid med familien, må vi reflektere over hvordan vi bruker denne tiden – slik at den bidrar til lykke, glede og frihet i stedet for utmattelse. I stedet for å bare skjerpe kravene foreldrene står overfor når det gjelder barneoppdragelse, må vi se på normene for barneoppdragelse og måtene vi som voksne kan hjelpe barna å utvikle seg på. Her kan det være fruktbart å lytte til innspillene fra innvandrerforeldre. Deres erfaringer og fortellinger kan bidra til viktige og nødvendige diskusjoner knyttet til foreldrerollen i dagens Norge.