«Vil du være med å bygge fremtiden? Brenner du for faglig utvikling i samspill med et dynamisk fagmiljø? Trives du i en hverdag med høyt arbeidstempo der ingen dag er lik?»
Slik lyder et knippe stillingsutlysninger skrevet for å rekruttere lærere.
Faktum er at stadig færre kvalifiserte lærere ønsker å stå i en jobb som er i ferd med å bli et av landets minst attraktive yrkesvalg.
Vi som skriver dette innlegget, ønsker virkelig å videreutvikle morgendagens kompetansesamfunn. Vi ønsker å bidra til å danne fremtidens borgere som skal videreutvikle et av verdens fremste demokratier hvor innbyggerne fortsatt kan nyte godt av en av de høyeste levestandardene i verden.
Det er bare et stort men, og det er at samfunnet må anerkjenne at denne jobben ikke kan utføres på dugnad.
Siden 1970-tallet har lektorer i den videregående skolen vært én av yrkesgruppene i landet med svakest lønnsutvikling. Etter lønnsoppgjøret i 2019 ble det partsenighet mellom KS og Utdanningsforbundet om at lærernes lønnsutvikling skulle gjennomgås.
Rapporten har kommet, og resultatet er klart. Siden 2004 har vi hatt en lønnsutvikling hvor vi har tapt 14,1 % sammenlignet med andre grupperinger i kommunal sektor.
[ mener de gjorde alt som sto i deres makt for å unngå fare for liv og helse ]
I begge lønnsoppgjørene siden den gang har det blitt lovet at lærere og andre yrkesgrupper i offentlig sektor skal få ta igjen det tapte. Når skal dette skje? Tilbudet vi har fått fra Oslo kommune i år, vil igjen medføre en reallønnsnedgang samlet sett for 2020 og 2021 dersom vi takker ja til tilbudet slik det står nå.
Det vil vi selvfølgelig ikke gå med på!
Vi som jobber i den videregående skolen i dag, er lærere med lang utdanning. Vi har hovedfag og mastergrad, noen til og med doktorgrad, i fagene vi underviser i. Hver dag strekker vi oss langt for å gi elevene våre et best mulig undervisningstilbud innenfor en gjennomsnittlig arbeidsuke på 43,4 timer hvor vi er tilgjengelige for elever og foresatte. Det kan vi leve med. Vi får tross alt avspasere tiden vi arbeider overtid i noen av årets sommermåneder.
Det vi derimot ikke kan leve med, er å akseptere nok et lønnsoppgjør med reallønnsnedgang. Utfordringene ved yrkesutviklingen vår står allerede i kø. Både staten og arbeidsgiversiden har truffet noen tiltak for å motvirke noen av dem. For å tiltrekke seg kompetente akademikere og fagutdannede lærere til yrket, kan staten nå friste med etterbetaling av studielånet ditt dersom du jobber som lærer i minst tre år.
Hvis du er nyutdannet, vel å merke.
[ Peder Kjøs om sinne: – Utblåsinger kan få store konsekvenser som ikke er gode ]
Og nei, du behøver ikke lenger bo i Nord-Troms eller Finnmark for å være en del av ordningen. Likeledes lokker Oslo kommune seniorer med kraftige lønnshopp dersom de orker stå i arbeid noen ekstra år mot pensjonsalder. Begge tiltakene illustrerer poenget med at lønnsutviklingen er for dårlig til å beholde og rekruttere lærere. Hvordan skal kommunene kunne rekruttere kompetente fagfolk til å videreutvikle yrkesfagutdanningene?
Hvordan skal kommunene beholde de beste akademikerne til å undervise elever på studieforberedende utdanningsprogram? I både offentlig og privat sektor ellers i samfunnet vil utdannet personell få betydelig bedre lønnsvilkår sammenlignet med utdanningssektoren.
Vi mener at hvis utdanningssektoren skal beholde og rekruttere lærere med den faglige kompetansen elevene og velferdsstaten både trenger og fortjener, må lønnsutviklingen stå i stil med andre konkurrende bransjer der vi som fagpersoner kan få anvendt kompetansen vår. Lærerne sakker akterut i lønnsutviklingen. Om ikke denne nedadgående trenden stopper, frykter vi at skolen vil fremstå som en attraktiv arbeidsplass for noen få brennende idealister som klisjeene i stillingsutlysningene etterspør.
Vi spår at det ikke vil være mange nok av dem i fremtiden.