Debatt

Åtte år på Ullevål

For de varme hendene: Takk, Ullevål. Dere er viktige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg skal møte mann og datteren min, Storm, på Sophies Minde. Det er innerst på Ullevål, og i solskinnet går jeg inn hovedinngangen. Nå skal vi flytte, og Ullevål skal ikke lenger være vårt sykehus.

Mens jeg rusler, slår det meg hvor mange av disse bygningene jeg er kjent i. Jeg vet hvordan de ser ut inne og hvordan de som jobber der er. Jeg har lagt igjen mye her. Og fått mye.

Takk, gode legen som så rett på meg, ga meg nummeret ditt og sa: neste gang kan du ringe direkte til meg.

Jeg tar til venstre. Der lå Nille i andre etasje. Der møtte jeg en gang en dame som sa: «Deg kjenner jeg igjen. Det er så mange hos oss, jeg husker ikke alle, men deg kjenner jeg igjen».

Jeg kjenner henne også. Hun har sunget for barnet mitt. Hver gang vi har tatt en registrering av hjerne eller syn, har hun sittet der. Hun har ikke viftet med leker og nøkler. Hun har sett på Storm, og så har hun sunget for henne. Varme, rolige vuggesanger. Jeg har vært takknemlig, og Storm har vært rolig og trygg.

Litt lenger frem ligger nevrologisk avdeling. Alle de kontroller vi har vært på der, alle målinger som er gjort. Det er masse elektroder, mange skjermer og stille rom. Finner de noe? Skjer det noe i hodet?

Nå er vi der ikke mer. Tap av hjernemasse. Tre vanvittige ord. Heldigvis kan vi bestemme at vi ikke skal undersøke mer. Vi vet dere står klare hvis vi noen gang skulle ville, takk for at dere ikke presser. Vi har funnet ut maks av det vi kan orke.

På nevrologisk avdeling er jeg blitt operert to ganger. Begge gangene ble operasjonen utsatt noen dager. Og det er helt greit. Og jeg har kommet i ambulanse flere ganger med en jente som måtte prioriteres og kom rett inn. Å vente selv er en lav pris å betale.

Anne Cath Vestlys avdeling. Vi har kommet gående, og løpende, for røntgen eller ultralyd innimellom det øvrige opplegget. Skjelett, rygg, alder. En deilig ro i avdelingen. Og her er vi ikke så uvanlige. Her satt vi da legen fant eggledere og livmor som på en tenåring hos femåringen min.

Når vennene våre roper Pubertet! Er ikke det veldig tidlig?! er det godt å huske på stunden her. En helt rolig situasjon. Sånn er det. Hun er i puberteten. Har skjedd med andre og vil skje med andre i fremtiden.

Langt inne der ser jeg kvinneklinikken. Der fødte jeg jenta mi. Fine, vakre, tapre Storm. Da hun beveget seg utenfor kroppen min og pappen var blank i blikket, var jeg meningen med livet. Var jeg perfekt. Var jeg mamma. Fine jordmor; du er i fotoalbumet vårt, hver gang jeg ser på det bildet husker jeg deg som ankeret i fødselen min.

Og der fødte jeg den døde lille gutten min. Han som heter Ode. Å ligge i flere timer og føde, ingen jordmor, ingen måleinstrumenter, det er uansett for sent, og så ikke få med en baby hjem. Den sorgen er så sort at jeg har ennå ikke funnet noen veg gjennom den. Ikke engang for mine egne tanker.

Men for måten dere møtte meg; takk. For tiden med gutten min inne på rommet etterpå.

Og lenger opp i etasjene, hvor jeg la igjen det som da føltes som resten av alle tårene mine. Denne gangen av takknemlighet over respekten for sorgen. For bilde av ham og for fotavtrykk og håndavtrykk. Det lille diktet jeg kan utenat. De er i albumet med bilder av graven. Bilder fra alle årstider. Bilder av treet som passer på ham. Og fra den natten da Tore og jeg var der og satte blomsterløk over hele minnelunden.

Og takk, gode legen som så rett på meg, ga meg nummeret ditt og sa at neste gang kan du ringe direkte til meg. Det ble jo ingen neste gang. Men de ordene svever høyt og fritt på min erindringshimmel.

Nå ifører jeg meg det blikket helt automatisk når jeg rett og slett ikke orker mer enn mitt eget.

Bakenfor ligger barneavdelingen. Her går vi både til høyre og venstre. Her var det jeg først møtte sjela til Ullevål.

I alle leger og sykepleiere som så hvor forvirret vi var, og hvor liten jenta vår var. De forklarte og spurte om vi forstod.

I han som vasker gulvet. Jeg sitter i sengen og ser på skatten min som sover. Alene midt på dagen. Han kommer bort og titter på henne og spør om det er jente eller gutt. Jente sier jeg. Veldig søt, sier han og smiler til meg før han vasker videre. Han har rett. Hun er veldig søt!

Og damen i kiosken, som da jeg ikke hadde penger, sa at du kan betale senere. Fint om du rekker det før to, for da går jeg av vakt, men ellers kan du bare gi dem til hun som jobber her da. Jeg var stressa, sulten og sent ute til time. Det var akkurat det jeg trengte.

Og du danske damen som tar blodprøver. Du som ble sint over at dere fikk en så bitteliten baby og ringte rett til en anestesilege som kom og fant den lille blodåren med en gang. Og dere som ser på små babyarmer som personlige utfordringer og prøver både en og to ganger før dere gir dere; vær så snille å slutte med det!

Det var også i denne bygningen jeg fikk et innblikk i fremtiden min. Det var fjerde dagen vi var innlagt første gang, Storm var vel omtrent seks uker. Jeg satt med mitt sovende barn i armene i gangen og undret meg over det fjerne blikket på de foreldrene som gikk frem og tilbake i gangen, enten med barn i armene eller uten.

Hva ser de, tenkte jeg. En dame satte seg ved siden av meg. Uten barn, i rommet innenfor kastet noen opp og vi hørte sykepleieren snakke beroligende. Vennlig spør hun: «Har du vært her lenge?» Med litt veteranstemme svarer jeg: «Ja, fire dager.» Hun bare sitter og jeg tenker jeg bør være hyggelig og spør henne om det samme.

Elleve år, svarer hun.

Nå ifører jeg meg det blikket helt automatisk når jeg rett og slett ikke orker mer enn mitt eget.

Barnehabiliteringen. Det gikk flere år før jeg egentlig forstod hva det er. Hva gjør dere der? Jeg strittet imot og ville være «på sykehuset». Nå er vi glade i habiliteringen og kommer til å savne Kari. Kari som holder kontakten med fysioterapeuten på skolen. Kari som ringer meg og forklarer. Kari som husker og holder øye med skoliosens utvikling. Det er så godt at noen synes at jenta mi er viktig.

Øyeavdelingen. Med Randi, øyelegen. Så godt å ha deg som lege. Først var vi der flere ganger i året. Så en gang i året. Nå er vi der ikke mer. Jeg skjønner det godt. Men sårt, det er det. Ikke fordi jeg ikke forstår at problemet sitter i hodet og ikke i øynene. Jeg forstår det. Men jeg vil så gjerne at hun skal se, og håpet vil så gjerne fôres.

Så er jeg på Sophies Minde. I dag skal vi ta støp til ståskall og ortoser og vi skal ta mål til lycradrakt.

For oss ble det åtte år på Ullevål. Nå flytter vi.

For de varme hendene: Takk, Ullevål! Dere er viktige.

Mer fra: Debatt