Debatt

Jeg er en desertør

Små barn har det best hjemme. Oi, der sa jeg det igjen!

Dagen jeg søkte om permisjon i barnehagen føltes som en stor lettelse, skriver innleggsforfatter.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da jeg tok barnet mitt ut av barnehagen, hvem var det jeg sviktet? Hvilke verdier var det jeg egentlig nedprioriterte? Svaret er arbeidslinja og det enorme presset som finnes rundt å sende våre minste i institusjon.

«Men barnehage er jo det beste vi kan gjøre for barna våre - husk på de utsatte barna!» tenker du kanskje da. Så det er i alles barns interesse å bli presset inn i overfylte og underbemannet barnehager? Selv barn av «gode nok» hjem, som har det langt bedre der?

Jeg tror ikke det.

Og hvorfor er det blitt et tabu å si det høyt? Små barn har det best hjemme? Oi, der sa jeg det igjen! Og hvorfor blir vi fortalt at de minste har det best i barnehagen «overalt» når det helt klart er feil?

Så her starter min desertering. Jeg var nær å gjøre som jeg fikk beskjed om, etter to måneder med tilvenning, da min sønn var ett år og skrek seg rød bare jeg forsøkte å gå på toalettet. Han var i en av sine viktigste faser for trygg tilknytning, og i sin verste separasjonsangst-fase som mange barn er i den alderen. Jeg satt og ventet på at min sønn skulle få en tilknytning til de ansatte.

Men de hadde langt fra tid og ro nok.

Dagen jeg søkte om permisjon i barnehagen føltes som en stor lettelse. Jeg tapte to måneder med kontantstøtte og betaling til barnehage, men fikk de resterende ni månedene kontantstøtte. Og jeg fikk tilpasset stillingen min på jobb.

Vi hadde klart oss uten kontantstøtte og deltidsstillingen. Men langt fra alle har den muligheten.

Hvorfor skal det valget kun være tilgjengelig for noen få? Derfor var det så trist å lese at en av kontantstøttens store beskyttere Høyre har snudd (med dissens) og har programfestet fjerning av kontantstøtten.

Da jeg utsatte barnehagestart følte jeg meg litt «utstøtt» fra det gode selskap. Men nå måtte jeg jo ut å få aktivisert ungen min. Ingen lett oppgave, men jeg fikk da noen kontakter i bydelen på åpen barnehage.

Der forklarte jeg mitt valg til en ansatt, som jobbet med akkurat de damene som Norge ikke vil skal bruke kontantstøtten i Sagene bydel. Og hun fortalte meg hvordan det i deres kultur er noe av det viktigste man kan gjøre er å bli mor. Og at de følte seg devaluert og tråkket på.

Jeg hadde følt meg som en utstøtt i Norge. Jeg, med min høye utdannelse, høye lønn og gode forhold. Og jeg skammet meg, og fikk helt sjokk over å høre hvordan disse kvinnene i et fremmed land følte seg møtt.

Jeg ble hardt og brutalt tatt ut av min boble av selvmedlidenhet. Jeg ble så flau over å være nordmann som jeg aldri har vært før. Samtidig følte jeg en tilhørighet sterkere til disse kvinnene enn jeg gjorde til mine egne landsmenn.

Den samme ansatte ga meg stor støtte i valget mitt, og beskrev andres motstand som at det kunne virke som vi var i krig. At det var så tøft og ukomfortabelt å skille seg fra barnet sitt så tidlig, at mange gikk i en form for overlevelses-modus, og at de som valgte annerledes ble sett på som desertører.

Ja, det var ordet hun brukte.

Vi har noe å lære av disse kulturene som setter morskapet og omsorgen for barn (uansett om det er mor eller far) høyere enn andre verdier. Norge med all vår olje har blitt et land som er rik på penger, men fattige på verdier.

De minste barna trenger en-til-en kontakt. Fra noen som er glad i dem. Men vi har en høyere verdi: arbeidslinjen. Og vi ser ned på andre kulturer som har andre verdier. Debatter om familiepolitikk og spesielt kontantstøtte er ekstremt etnosentrisk.

Til alle mødre og noen fedre, norske og ikke norske, som jeg har møtt på min vei, og som jeg har fått et felleskap og tilhørighet til: tusen takk. Det har gjort meg til en litt mindre ensom desertør. Og beklager, jeg er igjen flau over å være nordmann når nok et parti velger å gå for å fjerne kontantstøtten.

Jeg skulle ønske våre verdier ikke kun var bygget på penger, og at omsorgsarbeid ikke så til de grader er devaluert. Og ikke minst så er jeg lei meg for de foreldrene som nå umulig kan ta valg som de vet er til det bedre for sitt barn.