Arbeidsinnvandrere fra land som Polen og Litauen har kommet for å bli. Er de blitt integrert?
Og er majoritetssamfunnet villig til å se på dem som noe mer enn billig arbeidskraft?
[ Å ta avstand fra «vanlige folk» er retorisk risikosport som krever svært høy presisjon ]
Resultater fra en undersøkelse som Fafo nylig har offentliggjort, viser at vi trenger å diskutere arbeidsinnvandring på en mer nyansert måte. Dette er, så vidt vi vet, første gang man har gjennomført en spørreundersøkelse blant bosatte arbeidsinnvandrere i Norge. Det betyr at vi har fått en mulighet til å se på mer langsiktige virkninger av den store arbeidsinnvandringen til Norge de siste 17 årene.
Blant bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen er flertallet i faste heltidsstillinger, har familie og bolig i Norge. Den årelange innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har trolig båret frukter.
Samtidig viser resultatene at mye ugjort på integreringsfeltet.
Koronapandemien har åpnet øynene for hvor avhengige norsk arbeidsliv er av utenlandsk arbeidskraft. Men denne diskusjonen har i hovedsak dreid seg om arbeidstakere som ikke bor i Norge permanent, som for eksempel sesongarbeidere til jordbruket eller verftsarbeidere som pendler til Norge fra hjemlandet.
De som har bosatt seg her i landet har også vært i Norge under pandemien. Hva er poenget med å påpeke dette? Jo, at vi i mye større grad må skille mellom bosatte og ikke-bosatte arbeidsinnvandrere når vi snakker om lønns- og levevilkår.
[ – To helt jævlige dialekter. Jeg kunne aldri vært sammen med en mann derfra ]
De største utfordringene med underbetaling og andre former i utnytting rammer trolig i hovedsak de som ikke er bosatt i Norge. Uten et skille mellom gruppene er det derfor umulig å få en fruktbar diskusjon om målrettede tiltak og integreringsutfordringer.
I 2020 utgjorde bosatte arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer fra EU-landene i Sentral- og Øst-Europa en befolkning nesten på størrelse med antall innbyggere i Trondheim. De har vært med på å prege arbeids- og samfunnslivet i Norge i snart to tiår.
Et viktig spørsmål er om de selv føler seg som en likeverdig del av samfunnet vårt?
Fafos undersøkelse omfatter 1000 personer fra Polen og Litauen, som er de to viktigste avsenderlandene når det gjelder arbeidskraft til Norge. Sju av ti har tilbrakt minst et tiår i Norge.
Arbeidsinnvandrerne jobber i mange ulike bransjer, men bygg og anlegg er dominerende. De bor også ganske spredt i hele landet. I flere lokalsamfunn har dette resultert i glede over tiltrengt arbeidskraft, folk i tomme hus og elever til skolen.
Flertallet av arbeidsinnvandrerne er folk i sin «beste alder» og de føler seg i liten grad utsatt for dårlig behandling på arbeidsplassen. Mer enn seks av ti planlegger å bli værende i Norge dersom de har jobb.
Når vi spør om hva som vil være de viktigste forholdene for å bli boende, er «god behandling på jobb» og «tilfredsstillende boforhold» blant de viktigste.
Det norske arbeidsmarkedet ble utsatt for det som er kalt et tilbudssjokk i årene etter 2004. Kort oppsummert: tilstrømming av arbeidskraft som var villig til å arbeide for en lavere lønn enn det som er vanlig blant innenlands arbeidstakere. Uten nasjonal minstelønn, og med et arbeidsmarked der snaut halvparten av arbeidstakerne i privat sektor ikke er omfattet av en tariffavtale, skapte problemer.
[ – Jeg tenkte faktisk «Hæ, er du gal?». Det er en av de største TV-jobbene i landet (+) ]
For å bøte på utfordringene med for lav lønn, har vi etter hvert fått allmenngjorte tariffavtaler innenfor ni områder i arbeidsmarkedet, inkludert bygg. Blant arbeidstakerne innenfor bygg og anlegg i vårt utvalg, er det klare indikasjoner på at flertallet tjener mer enn minstesatsen i tariffavtalen for bygg. Det er likevel ganske mange, spesielt innenfor bygg og anlegg, som mener at de tjener mindre enn en norsk person i samme jobb, altså som opplever å bli diskriminert.
Flertallet av arbeidsinnvandrerne er konsentrert i bestemte deler av arbeidsmarkedet, og under halvparten eier sin egen bolig. Ett problematisk område er språk. Nesten fire av ti arbeidsinnvandrere i vårt utvalg melder om manglende eller dårlige norskkunnskaper. I forbindelse med den pågående koronapandemien er bosatte arbeidsinnvandrere også i større grad rammet av arbeidsledighet og permitteringer enn arbeidsstyrken som helhet.
I årene etter 2004 har vi vært opptatt av å slå ned på og forebygge uønskede konsekvenser av arbeidsinnvandringen.
[ Alt jeg trengte var en kommentar: «Du har sånne fotball-legger, du!» ]
Det har vært mindre oppmerksomhet om likeverdighet. Vår Fafo-kollega, Jon Horgen Friberg, har for eksempel konkludert med at tiltak for å styrke arbeidsinnvandrernes konkurransekraft og posisjon på arbeidsmarkedet ikke har blitt prioritert. Dette omfatter områder som språk, kompetanseutvikling og godkjenning av utdanning.
Vi importerer arbeidskraft, men det er mennesker som kommer, er det noen som har sagt. Mange av de som har bodd i Norge i en årrekke vil trolig ikke kjenne seg igjen i diskusjonen om og eksemplene på sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i offentligheten. De vil ha andre behov, som for eksempel språkkurs, karriereveiledning eller råd om hvordan man søker huslån.