Debatt

Den gode ensomheten

Det Kjøs-utvalget satte fingeren på, er at det skjuler seg et mangfold bak de mørke tallene om studenters helse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har gått med en kvalme i kroppen siden undersøkelsen om studenters helse og trivsel under koronapandemien (SHOT) ble lagt fram. Undersøkelsen viser det Norsk Studentorganisasjons leder, Andreas Trohjell, beskriver som «grusom lesning». Mange studenter har vært innom tanken på å ta sitt eget liv. Enda flere tyr til selvskading for å lette på det vonde trykket.

Jeg er ikke i tvil om at det dystre bildet stemmer for en del.

Men etter å ha lest undersøkelsen, begynte jeg også å tenke på noe annet, og da Peder Kjøs-utvalget la fram sin rapport fredag ble jeg lettet over at nye perspektiver kom fram. For det Kjøs-utvalget satte fingeren på, er at det skjuler seg et mangfold bak de mørke tallene. Et mangfold som koker bort i kålen i en debatt som ikke bare er konstruktiv.

Hvilke livserfaringer er det som skyggelegges hvis vi får en debatt som utelukkende dreier seg om fysisk/psykisk helse? For å sette det litt på spissen, definerer WHO «god helse» som «en tilstand av fullstendig fysisk og psykisk, mentalt og sosialt velvære».

Vel, i så fall er vi jo alle syke!

1 av 6 studenter rapporterer om ensomhet. SHOT-tallene viser at studenter som føler seg ensomme har økt fra 30 til 54 % på tre år. Og det er så leit å høre. For den vonde ensomheten gjør forferdelig vondt. Men vi må ikke glemme den gode ensomheten.

Den som skal til for at du skal rekke å stille spørsmål ved ting du vanligvis tar for gitt. Den som gjør at du blir nysgjerrig på deg selv og det livet du lever. Denne ensomheten gjør også vondt, men vi ville ikke vært den foruten. For ensomhet er et grunnvilkår ved tilværelsen.

Den kan være både god og vond, og iblant er den begge deler samtidig.

Vi får vite at spørsmålene du har svart på er 1) om du savner noen å være sammen med, 2) om du føler deg utenfor og 3) om du føler deg isolert.

1 av 6 svarer «ja» på alle disse tre spørsmålene. Det er alarmerende og gir grunn til å reagere. Men dette er også ord som kan romme uendelig mye ulikt!

I beste fall kan slike ord beskrive prosessen med å finne seg selv, prøve og feile, å leve autentisk. Det å kjenne etter om de vennskapene du har er nære og gode, om fagene du studerer er riktige for deg?

Dette er ikke spørsmål du bør sitte alene med. Men det er heller ikke farlige spørsmål som betyr at du er syk.

Ønsker du deg for eksempel en venn eller kjæreste som ikke vet hva det innebærer å føle seg utafor?

I SHOT-arbeidet vektlegges arbeid med forebyggende helse. Jeg tror det er forebyggende å fokusere på livets eksistensielle dimensjon. Filosof Vigdis Ekeberg bruker begrepet «eksistensiell helse» om våre ressurser for å skape mening og oppleve livskvalitet selv om vi har det vanskelig – om erfaringer av ærefrykt og undring, helhet og sammenheng, indre styrke, indre ro, tro, håp og åndelighet.

For ikke alt som gjør vondt er farlig. Like fullt er det viktig at du får luftet vonde tanker med noen – gjerne noen som ikke er så rask til å tolke deg som «syk» eller «frisk».

Kjære student! Finn deg noen å prate med som elsker å famle i mørket rundt livstemaer som sorg, ensomhet og mening. Si det høyt til noen – det som du ikke har tenkt ferdig ennå! Let deg fram i sikk-sakk!

Noen synes sorg, død og ensomhet er «tung materie».

Men det magiske med disse temaene er den plutselige lettelsen som kommer når du får dratt dem opp og ristet litt løs. Det finnes kulturer (ikke vår?) – der «tunge ting» luftes rundt kafébordene i en helt vanlig hverdag.

Kjære student! Ta gjerne kontakt på en dårlig dag – med en studiekamerat, studentprest, studenthumanist, psykolog, sykepleier, sosionom eller rådgiver. Men finn deg en samtalepartner som synes «helse» er flerdimensjonalt og mangfoldig! Disse menneskene finnes innen alle fag og profesjoner: Kjenn etter hvor du føler at det blir plass til hele deg!

Vi trenger et bredere fokus i ensomhetsdebatten: vi må snakke om både god og vond ensomhet.

Når er ensomhetsfølelsen en del av vår utvikling som mennesker? Når er den en midlertidig bølgedal for livskvaliteten, og når er den noe som har satt seg og må behandles?