Debatt

Den farlige virkeligheten

Takket være de grå partiene, er Norge på vei til å bli en akterutseilt liten oljestat, som tviholder på vår forurensende livsstil.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Et grønt spøkelse hjemsøker Norge, og skremmer vannet av politikere både til høyre og venstre: spøkelset heter MDG. Trygve Slagsvold Vedum har slått fast at vi ikke skal få noen påvirkning. Jonas Gahr Støre utelukker oss fra samarbeid, og Høyre mener vi er uaktuelle å jobbe med.

Hva er det vi mener som er såpass ekstremt?

At vi faktisk skal løse klima- og naturkrisen vi står i. Ifølge Arbeiderpartiets nestleder Bjørn Skjæran er det først og fremst at vi ønsker å halvere kjøttforbruket på sikt.

Senterpartiet reagerer særlig sterkt på at vi ønsker fossilfrie soner i byene.

Både Ap, Høyre, Senterpartiet og Frp mener oljepolitikken vår, om å utfase oljebransjen innen 2035, er umulig å svelge.

Men forslagene MDG kommer med er godt forankret i faglige anbefalinger. Ikke minst de anbefalingene som har kommet i regjeringens egne klimautredninger. Regjeringens «Klimakur» trekker for eksempel kjøttkutt fram som et av de mest effektive tiltakene for klimaet.

Likevel blir MDG fordømt fordi vi ønsker å redusere kjøttforbruket.

Det har nesten ikke vært mulig å se forskjell på Frp, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

—  

Det skyldes kanskje at når norske politikere bestiller en rapport om hvordan de skal kutte klimautslipp så er det ikke fordi de ønsker å iverksette klimatiltak, men fordi de vil utsette dem.

Det er som mannen som får beskjed av legen om at han skal slutte å røyke, og bestemmer seg for å gå til en annen lege.

År etter år har norske politikere fått beskjed om å kutte ned på olje, motorveier, kjøttforbruk, materielt forbruk og flytrafikk, og hver gang har de sagt «dette kan umulig stemme, vi bestiller en ny rapport».

Bare noen få partier velger å lese rapportene og inkludere anbefalingene inn i egen politikk.

Dette fikk vi se et tydelig, og deprimerende, eksempel på da Stortinget denne våren skulle behandle regjeringens forslag til klimaplan fram mot 2030.

Det har vært en trist forestilling: først velger regjeringen å legge fram en utilstrekkelig plan for å nå klimamålene våre kort tid før stortingsvalget.

Deretter har opposisjonen på Stortinget gjort alt de kan for å undergrave den. Det har nesten ikke vært mulig å se forskjell på Frp, Senterpartiet og Arbeiderpartiet når de har kranglet om hvem som er mest for kjøtt, oljeproduksjon og billig bensin.

Når EU går inn for å bli fossilfrie, lobber norske myndigheter og oljebransjen vår mot det.

—  

Dermed står vi i en situasjon der det ikke finnes noen enighet om hvordan vi skal nå Paris-avtalen og bidra til å bekjempe katastrofale klimaendringer.

Vi har ni år på oss, og verken dagens regjering eller de største partiene i opposisjonen viser noen interesse av å løse vår tids aller viktigste sak.

Hvorfor kjemper de store partiene kun om å gjøre det billigere å kjøre bil, mens det blir dyrere å reise med kollektivtransport hvert år?

Hvorfor gir de enorme skatteletter til oljebransjen mens våre naboland kutter utslippene raskt og satser på grønn energi og nye arbeidsplasser?

Hvorfor engasjerer de seg for større flyplasser og motorveier, mens de avlyser jernbaneutbygging?

Vi vet jo hva som skjer når myndighetene ignorerer store, overhengende kriser og ikke sikrer samfunnet mot dem. Vi står midt i en pandemi som har gitt enorme lidelser og drept millioner over hele kloden.

I år etter år har forskere advart mot nettopp et slikt scenario. Allikevel har vi verken lykkes i å forebygge det eller forberede oss på det. Klimakrisen og naturkrisen er også slike kriser, som har vært varslet i flere tiår.

Ingen kan si at vi ikke ble advart.

Men hvis man skal tro Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Frp og Høyre er det ikke klimakrisa som er den største trusselen mot folk i Norge, men økte bensinpriser, bompenger, og ikke minst: MDG.

Dette er naturligvis en gammel oppskrift: liker du ikke budskapet, så skyt budbringeren. Takket være de grå partiene er Norge på vei til å bli en akterutseilt liten oljestat, som tviholder på vår forurensende livsstil mens verdens fattige rammes stadig hardere av klimakrisen.

Det er en tragedie, fordi vi har alle forutsetninger for å være en internasjonal pådriver for å skape en rettferdig og bærekraftig verden. I stedet velger vi å være en bremsekloss. Våre utslipp har stått på stedet hvil siden 1990, mens de har sunket med over 30 prosent både i Danmark og Sverige.

I Sverige er utslippene omtrent halvparten så høye per innbygger.

De store partiene forsøker å omdefinere solid faglig forankrede klimakuttforslag til å være et ekstremt standpunkt.

—  

Når EU går inn for å bli fossilfrie, lobber norske myndigheter og oljebransjen vår mot det. Når USAs nye president Joe Biden går inn for stopp i oljeutvinning i Arktis, så er han mer radikal enn både SV og Venstre, og stikk i strid med politikken til de store grå partiene.

Når Storbritannias statsminister Boris Johnson sier at han vil kutte klimautslippene med 78 % innen 2030, er en erkekonservativ tory langt mer radikal enn det norske Stortinget. Britiske høyrepopulister er altså grønnere enn norske sosialdemokrater.

Og i Tyskland svever De Grønne høyt på meningsmålingene, og har lansert sin første kanslerkandidat.

I alle disse landene er en ambisiøs klimapolitikk en selvsagt del av politikken. I Norge har vi i stedet fått en situasjon der de store partiene forsøker å omdefinere solid faglig forankrede klimakuttforslag til å være et ekstremt standpunkt som må behandles som politisk kryptonitt.

Det er trist, fordi det gjør klimakampen vanskeligere. Og nå renner tiden ut.

Heldigvis finnes det en enkel medisin: allerede til høsten kan velgerne gjøre det umulig for Trygve, Jonas, Erna, ja selv Sylvi, å ignorere MDG. Kun et sterkt MDG er en garanti for å komme i gang med kampen mot klima- og naturkrisa vi står i nå.