Debatt

Antirasisme eller omdømmebygging?

Store sosiale endringer skjer aldri som følge av vedtak i styrerom.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Black Lives Matter har tatt verden med storm. Bevegelsen har også satt sitt merke utover gateprotester, og blitt etablert innenfor mer mainstream og vidtfavnende kanaler.

En av disse er fotballen.

Det har blitt en vanlig praksis at fotballspillere i Premier Leauge tar til knærne før kampstart, i protest mot rasisme. Nå har det gått over ett år siden denne praksisen startet, og det er kanskje på tide å revurdere den.

I begynnelsen av april kunne fotballfans nok en gang lese om rasisme mot en av toppspillerne i England. Denne gangen var det Tottenhams måltyv, Son Heung-min som opplevde rasistisk hets på sosiale medier etter en kamp mot Manchester United.

Dette skjer etter nesten ett år med ukentlige «markeringer» mot rasisme i fotballen.

Samtidig kunne man i februar lese om hvorfor Wilfried Zaha, som selv er svart, ikke lenger vil ta kneet før kampstart. Han er tydelig på at dette nå har blitt noe fotballspillere bare gjør, og at dette ikke er godt nok.

Her mener jeg at Zaha har helt rett. Når kampen mot undertrykkende systemer blir institusjonalisert slik vi ser i Premier League, svekkes både bevegelsen og kraften i markeringene.

Det samme ser vi innenfor andre sosiale kamper hvor store aktører kaster seg inn, enten det er snakk om Pride, kvinnekamp eller klima. Vi står igjen med innholdsløse markeringer og PR-stunt som gjør lite annet enn å bygge opp omdømme til mektige aktører.

Dette er en del av et stadig voksende fokus på omdømmebygging til aktører i næringslivet, så vel som i fotball og annen idrett.

Problemet er at det skapes et falsk bilde av motstand mot undertrykking og politisk engasjement. Om fotballspillere derimot velger å bruke sine plattformer til å agitere for saker som kan svekke klubbens og ligaens omdømme, blir de møtt med utfrysning.

The New York Times skrev i oktober i fjor om Arsenal-spilleren Mesut Özil. En gang en stor stjerne med en lysende fremtid, som plutselig forsvant ut av rampelyset. Det hele startet med en tweet som fordømte Kinas behandling av uigurene.

Resultatet ble at kinesiske myndigheter sensurerte kampene fra engelsk fotball og supporterklubben til Arsenal opplevde store kollektive utmeldinger i den kinesiske avdelingen. Deretter ble det lite Özil på Emirates Stadium. I fjor sommer var han igjen ute i hardt vær i egen klubb. Han nektet å godta lønnskutt, så lenge klubbledelsen ikke gikk ned i lønn og det ikke forelå en garanti for at ingen øvrige ansatte skulle sies opp. Resultatet ble en stempling av tysk-tyrkeren som grådig og ego. Nå spiller han for den tyrkiske klubben Fenerbache.

Men fotballen kan også være politisk om det skjer på rette premisser.

De siste ukene har vist oss det. Etter lanseringen av Superligaen stilte fans og spillere opp til demonstrasjon mot grådigheten. Søndag 2. mai ble storkampen mellom Manchester United og Liverpool stoppet av illsinte fans som følte seg både lurt og forrådt av de som styrer klubbene de elsker. Her ser vi den eksplosive kraften som finnes i verdens vakreste idrett når en hel verden samler seg til kamp mot kapitalismens grådighet, enten de har millionlønninger eller så vidt har råd til å gå på stadion.

Skal kampen mot rasismen i fotball fungere må den foregå som en folkebevegelse på initiativ fra fansen og i samspill med spillere, managere og klubber. Store sosiale endringer skjer aldri som følge av vedtak i styrerom. De skjer gjennom mobilisering og krav fra grasrota. Dagens kneling før kamp er ikke dette.