Debatt

Melby sine labrotter

Det tviholdes på muntlig eksamen som om det var en hellig gral.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skriftlig eksamen ble avlyst, begrunnet med hensyn til smittevern og rettferdighet. Muntlig eksamen mener man kan gjennomføres fordi oppgavene kan tilpasses de lokale forholdene på skolen.

Dermed blir det rettferdig. Tror man.

Byråkrater og politikere har ofte en tendens til å leve i sin egen tåkeheim, men tvangstanken om at muntlig eksamen skal gjennomføres, tyder på at de har dratt ned persiennene for godt.

For å forstå hvor urettferdig muntlig eksamen kan slå ut, må vi ta for oss noen konkrete eksempler.

Som lærer i KRLE-faget har jeg en time per uke til disposisjon. Faget, som er sårbart i utgangspunktet, ble sterkt svekket av periodene med hjemmeskole. Nå er vi endelig tilbake på skolen. Nivået er rødt, og elevene er delt inn i grupper som er på skolen annenhver dag.

Dette betyr at elevene har KRLE på skolen med faglærer annenhver uke.

Eller, nei. To tentamensdager kom i veien. En av mine to KRLE-klasser har derfor fått undervisning én gang i løpet av april. I beste fall får de 3–4 timer undervisning før de skal opp til eksamen. I andre klasser på samme skole er situasjonen annerledes, og slik er forutsetningene også ulike før elevene skal opp til eksamen.

Ulikheten mellom klasser er én ting. Verre er det med ulikheten mellom elever. Noen har vært i karantene tre ganger, og dermed gått glipp av mye undervisning. Noen har høyt fravær på grunn av symptomer eller at foreldrene har holdt dem hjemme av frykt for egen helse.

Noen har lærere uten barn, og som har god tid til å følge opp under hjemmeskole.

Selv har jeg hatt mine to barn hjemme fra barnehagen samtidig som jeg har drevet «undervisning». Det har gått helt greit, men andre læreres elever har nok til tider fått et bedre tilbud. Poenget er at forhold elevene selv ikke rår over, skaper forutsetninger som er vidt forskjellige, og eksemplene er langt flere.

Jeg har elever som bor trangt og har mange søsken, noe som gjør arbeidsforholdene hjemme vanskelige. Andre disponerer kjellerstua i et tre-etasjers rekkehus og har høyt utdannede foreldre. Språkvansker for relativt nyankomne har også vært en solid barriere mens skolen har vært stengt.

Ja, disse momentene har alltid skapt forskjeller, men hjemmeskolen har forsterket dem kraftig. En lokal gitt eksamen gir på ingen måte mulighet til å utligne ubalansen som har oppstått i løpet av det siste året.

Det mest provoserende fra et faglig perspektiv er forslaget om at eksamen kan foregå over nett.

Årskullet som nå skal opp til eksamen har vært forsøkskaniner for en helt ny form for undervisning. Skolen har vært åpen i rykk og napp. Situasjonen er historisk unik, og uten god kunnskap om hvordan den faktisk har påvirket elevenes læring, foreslår man å gjennomføre eksamen på en helt ny måte?

Hvordan kan sensor ha de riktige forventningene til hva elevene bør ha lært? Om oppgaven og vurdering skal tilpasses nivået på opplæringen, må da ikke også den individuelle elevs fravær og arbeidsforhold under hjemmeskole tas med i betraktning?

Regjeringen er heller ikke alene, men støttet av fagforeningene som visstnok skal være lærernes talerør.

De har åpenbart bommet i sine analyser når de står bak dette forslaget. Kommunikasjonsbetingelsene endres drastisk om man flytter eksamen over på nett. Elevene vil synes det er rart, noen også ubehagelig. Sensor, og eksaminator om denne er hjemme med symptomer, får ikke mulighet til å lese elevens kroppsspråk på samme måte, noe som igjen vil gå ut over flyten i samtalen.

For mange er dette nok til å vippes av pinnen.

Og hvordan vil den fysiske og psykiske distansen i en nettbasert eksamenssituasjon påvirke karaktersettingen? Dette vet man ingenting om, og likevel mener man det er uproblematisk å gjennomføre? Guri Melby ser ut til å tro hun rir en magisk sopelime som kan feie alle problemer under teppet.

Hva er argumentet for at eksamen bør gjennomføres, annet enn at elevene må skremmes til innsats ut skoleåret? Er det ikke bedre å innrømme at elevene ikke har like forutsetninger, nå mindre enn noen gang.