Debatt

En by som hjernen kan like

Hva skal til for å trives i en by? Det kan man finne ut av ved å se på nevrovitenskapen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arkiteturopprøret har fått mye oppmerksomhet i det siste, og debatten går om god og dårlig arkitektur og god og dårlig byggeskikk. Dette er en velkommen debatt, men er i ferd med å spore over i en debatt om stil, smak og fasade.

For eller mot den ene eller andre byggestilen, det være seg nyklassisisme, jugendstil eller funksjonalisme er ikke den virkelige debatten, ei heller om man foretrekker det ene fremfor det andre. Slik har man introdusert et subjektivt element som gjør det vanskelig å enes om premissene for god byutvikling.

Det er ikke et godt utgangspunkt for å besvare komplekse spørsmål.

Ikke så å forstå at estetikk og smak er ubetydelig eller at vi ikke skal ha slike diskusjoner. Snarere tvert imot. Det sentrale premisset er likevel at vi bygger byer for mennesker.

Det i seg selv er komplekst nok. En del sider av å bygge by byr på utfordringer. På grunn av begrenset plass er vi nødt til å fortette og bygge oppover, for eksempel. Dette i seg selv kan se ut til å påvirke oss negativt. Flere studier har vist at høyhus er assosiert med mindre hjelpeatferd, færre nære relasjoner og til og med selvmord.

Bare det å komme fra en by øker statistisk sjansen for å utvikle schizofreni, og mennesker som bor i by drar mye oftere på ferie til hytten og utlandet. Kanskje fordi noen byområder kan gjøre noe med oss som skaper behov for å søke vekk?

Det er åpenbart at noen byområder og måten de har blitt utviklet på også kan være til skade for oss. Andre byområder ser derimot ut til å være assosiert med trivsel og velvære.

Jeg håper i det følgende å kunne hjelpe debatten over i et mer konstruktivt spor.

Hvordan bygger vi så byene for at mennesker skal trives i og rundt byggverkene? Hvordan gjør vi dem bærekraftige for oss og slik at vi oppfatter dem som menneskelige?

Nevrovitenskapen gir oss kunnskap om hvordan en gitt hendelse eller et signal påvirker oss helt ned på cellenivå. Verktøyene som brukes er allsidige og varierer fra store maskiner til lette pulsmålere. Kunnskap om dette, sammen med kunnskap fra andre disipliner som psykisk helse og arkitektur er nå i ferd med å skape de nye disiplinene nevroarkitektur og nevrourbanisme.

Det samlede kunnskapsgrunnlaget hjelper oss til å forstå hvordan og hvorfor gitte omgivelser oppleves på bestemte måter. Allerede nå har vi lært at grøntområder ikke bare føles godt for oss, men er viktige idet de bidrar til at celler i nervesystemet vårt restitueres. Vi vet at hjernen og nervesystemet påvirkes og formes av og former omgivelsene for oss. Vi vet også at det samme nervesystemet ble til i helt andre omgivelser enn byer.

Byer er en evolusjonær underfundighet. Dette er viktig grunnkunnskap for å forstå hvilken påvirkning et tenkt prosjekt vil ha. Omgivelsene gir oss viktige signaler om tid på døgnet, om det er tid for aktivitet og hvile eller om det er muligheter for å etablere nye relasjoner og få nye opplevelser

Derfor, om vi bygger for høyt og tett, eller om vi etablerer gatelys som skinner med feil lys og for lite presist, kan vi komme til å forstyrre vår indre klokke. Denne er avhengig av tydelige skiller mellom dag og natt. På kort sikt kan dette resultere i søvnsykdommer, mens det på lengre sikt kan føre med seg svekkede kognitive evner, konsentrasjonssvikt og depresjoner.

På samme måte vet vi at massive, «døde flater» får aktiveringen og opplevd glede til å falle, ikke ulikt symptomer på depresjon. Aktiveringen og opplevd glede stiger når vi er på steder som gir et variert sanseinntrykk. Faktisk har man i kontrollerte studier sett at deltakerne nesten glemmer at de er med på en studie og heller engasjerer seg i omgivelsene sine når de er stimulerende.

Nå er det jo ikke slik at vi for enhver pris vil unngå at folk har lav aktivering eller at de skal være veldig aktiverte hele tiden. Noen ganger er det nyttig å være mer nedpå og tilbaketrukket.

Poenget er at kunnskapen vår hjelper oss å skape byrom og arkitektur som hjelper og støtter opp om oss på ønskede måter. Ikke slik at vi skal manipulere folk til å gjøre som vi vil. Vi skal tilrettelegge for at mennesker kan fungere best mulig om det så gjelder å stresse ned, arbeide eller leke.

Heldigvis er teknologien lett tilgjengelig for oss, mange av redskapene kan lett kobles til en smarttelefon eller andre kroppsnære dimper. Dette gjør at vi kan gjøre sanntidsregistreringer av hvordan folk beveger seg, opplever og interagerer med omgivelsene sine.

Da får vi raskt ny kunnskap som vi kan omsette til god byutvikling. Gjennom kunnskap om vårt nervesystem og hvordan best tilrettelegge for det, skaper vi mer bærekraftige og menneskelige byer.

Vi får også et tverrfaglig språk som gjør at vi kan diskutere kvaliteter i byutvikling og arkitektur mer objektivt. Vi kan skape miljøer som ikke gjør oss syke, men heller fremmer folkehelse. Vi trenger heller ikke vente med å skape disse rommene. Bare det å være bevisst på gatebelysning, sørge for grønne tak og fasader og ha mange grønne parkområder vil kunne hjelpe oss mot en nevrourban byutvikling.