Debatt

Global helse er lokal helse

Pandemien er ikke over før den er over for alle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forskere og praktikere innen global helse har lenge påpekt at en helseutfordring i en del av verden kan påvirke befolkningens helse i en helt annen del. Koronaviruspandemien har for alvor understreket hvor sammenvevd helseutfordringene i verden er.

Forskningsbasert kunnskap har vært kritisk for å forstå viruset og finne behandlinger. Under pandemien har norske fagfolk spilt en sentral rolle i forskning for å evaluere effekten av medikamenter.

Etter at de alvorlige bivirkningene av AstraZeneca-vaksinen ble oppdaget, har Norge levert viktige bidrag til å forstå mekanismer og årsakssammenhenger.

Felles innsats for å utvikle og produsere vaksiner gir håp om at også andre store helseproblemer som tuberkulose, hiv/aids og malaria kan løses. Koronaviruset er en av mange helseutfordringer som skaper gjensidig avhengighet mellom befolkningen i ulike land. Klimaendringer og antibiotikaresistens er to andre fremtredende grensekryssende helseutfordringer.

Tilgang til livsnødvendige medisiner for hiv/aids, tuberkulose og malaria, og vaksiner til barnevaksinasjonsprogrammer krever sterkt internasjonalt samarbeid over tid. Videre har det vist seg at forebygging av ikke-smittsomme sykdommer som diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer også utgjør grensekryssende utfordringer. For eksempel har mektige tobakksselskaper, i takt med at høyinntektsland har redusert andelen røykere, flyttet sin aggressive markedsføring mot lav- og middelinntektsland som har mindre ressurser til å følge opp tobakksregulerende tiltak.

Sterke helsesystemer er nødvendige for å håndtere disse utfordringene. Svake helsesystemer og beredskap påvirker ikke bare bekjempelsen av viruset, men også evnen til å tilby andre nødvendige helsetjenester.

Norge er en sterk bidragsyter til det globale helsefeltet. På slutten av 1990-tallet var Norge sentral i å finansiere etableringen av vaksinealliansen GAVI, som har bidratt til å vaksinere over 800 millioner barn. I kjølvannet av det store ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014–2015 sto Norge i bresjen for å etablere vaksineinitiativet CEPI, som har vært sentral i å finansiere utviklingen av vaksiner mot koronaviruset.

Som første land i verden la Norge i 2019 frem en strategi for hvordan norsk utviklingspolitikk skal brukes for å styrke forebygging av ikke-smittsomme sykdommer i lavinntektsland. Under pandemien har Norge sammen med Sør-Afrika utvist internasjonalt lederskap for å sikre lav- og mellominntektsland tilgang til covid-19-vaksiner gjennom COVAX-avtalen. På midten av 2000-tallet ble programmet for global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC) etablert.

Programmet styrket global helse som et forskningsfelt i Norge og har bidratt til å etablere sterke fagmiljøer. Mange langsiktige samarbeid med forskningsmiljøer i lav- og mellominntektsland har blitt etablert. Millenniumsmålene som prioriterte barne- og mødrehelse, samt infeksjonssykdommer som hiv/aids og malaria la faglige føringer. Forskningen bidro til utviklingen av vaksiner mot meningitt, hepatitt, ebola og rotavirus, og evaluerte effekten av viktige helsetiltak for mødre- og barnehelse.

21. og 22. april arrangerer Folkehelseinstituttet, Universitetet i Oslo og Forskningsrådet GLOBVAC2021-konferansen. Her vil man oppsummere GLOBVAC-programmets bidrag og se fremover og drøfte hvordan fremtidens helseutfordringer og nye kunnskapsbehov kan løses gjennom internasjonalt samarbeid. Tidligere i år kunngjorde regjeringen at den ville bidra med 500 millioner kroner til global helseforskning de neste ti årene. Dette er svært gledelig. Det er en satsing som både vil komme til nytte globalt og lokalt. Alt som starter lokalt kan i vår tid også raskt få globale konsekvenser.

Denne investeringen sammenfaller med den gjenværende tiårsperioden for oppnåelsen av FNs bærekraftsmål. Pandemien har forsterket ulikheter i samfunnet og satt arbeidet med å oppnå bærekraftsmålene tilbake, men samtidig gitt internasjonalt helsesamarbeid en høyere politisk prioritet. Håpet er at man i kjølvannet av pandemien vil komme ut med et sterkere internasjonalt samarbeid for å løse globale forskningsbehov, og styrke helsesystemer, spesielt i lavinntektsland. En sterk satsing på global helseforskning er en forutsetning for å lykkes med dette.