Vi småbarnsforeldre har alle hørt oppfordringene fra barnehageansatte om å gå fra barnet, til tross for eventuelle protester. Det er visst viktig at man går når man har sagt «ha det». Dersom barnet opplever at det får gehør hos forelderen, og vedkommende faktisk blir igjen, så vil barnet fortsette å gråte når det skal leveres i barnehagen.
Derfor er det viktig å være klar fra første stund: gråt fører ingensteds.
I år er det 30 år siden Norge ratifiserte Barnekonvensjonen. Siden da er deler av konvensjonen blitt nedfelt i Norges Grunnlov. I Grunnlovens §104 står det derfor i dag blant annet dette;
«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv (...).»
Alle barn har altså en grunnlovsfestet rett til å bli hørt. Ved første øyekast kan denne bestemmelsen se ut til å være ganske lite kontroversiell, men hva innebærer det egentlig å høre barn?
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger personale i barnehager har fortalt meg og andre foreldre at vi må «si ha det, og gå, uansett hvor mye barnet protesterer».
Barnets rett til å bli hørt innebærer ikke at de alltid skal få viljen sin.
Barn skal ikke få spise alt godteri de makter eller sykle uten hjelm. Men, barns rett til å bli hørt skal heller ikke være begrenset til å få velge farge på buksa, eller å få velge hva slags pålegg de vil ha på brødskiva si.
Artikkelen fortsetter under videoen
Teoretikerne Feinberg, Eekelaar og Freeman argumenterer for at barn kun skal begrenses i den grad deres valgte handlingsforløp begrenser framtidsutsiktene deres eller hindrer positiv utvikling. Med andre ord ville antagelig disse være enige i at tannpuss og setebelte er udiskutabelt. Praksisen med omfattende institusjonalisering derimot, der barna våre tilbringer 41 timer – og mer – i barnehagen per uke fra ca ett års alder, er kanskje en arena der barn burde blitt lyttet til i større grad.
Historisk sett er barn blitt objektposisjonert i samfunnet, dermed var det foreldre og andre omsorgsgivere som var informanter på vegne av barna. I dag er dette synet ansett for å være utdatert, barn er i dag anerkjent som kompetente aktører, ekspertene i eget liv.
Til tross for dette har jeg både som mor og i mitt arbeid med min masteravhandling mange ganger bevitnet foreldre som etter veiledning fra barnehagens personale snur ryggen til sitt gråtende barn. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger personale i barnehager har fortalt meg og andre foreldre at vi må «si ha det, og gå, uansett hvor mye barnet protesterer».
Personalet har tross alt «jobbet med barn i x antall år og vet at det går fint om du bare går».
Barn som opplever at gråten ikke fører noe sted vil slutte å gråte, men årsaken til gråten vil vedvare.
Det fremstår som en logisk brist i konklusjonen om at barnet «har det fint» i barnehagen, når barnet ikke vil være der.
Dersom gråten stilner når foreldrene er gått, er det ikke nødvendigvis ensbetydende med at barnet har det bra. Ifølge professor Trine Klette er det ingen grunn til å automatisk anta det. At barnets gråt stilner en stund etter at mamma eller pappa er gått fra kan like gjerne bety at barnet ikke er tilstrekkelig trygg på personalet, og at det dermed holder gråten inni seg, trekker seg tilbake emosjonelt.
Gråt er en viktig del av barnets språk, det bør tas på alvor.
Det er på tide at barnehageansatte, foreldre og andre som har omsorg for små barn legger fra seg den feilaktige ideen om at små barns utrykk for deres behov er forsøk på å manipulere. Små barn formidler sine behov gjennom gråt og annen non-verbal kommunikasjon.
Barnejuristen Aisling Parkes skriver at ved å oppmuntre og tilrettelegge for barns deltakelse i beslutningene som omhandler de selv gjør man de i stand til å ivareta seg selv, de får øve seg på å identifisere og formidle egne behov, noe som igjen stimulerer positiv utvikling, intellektuelt, sosialt og emosjonelt.
Dette forutsetter selvfølgelig at de blir hørt, og at det de sier blir tatt på alvor og til etterretning av omsorgsgiverne deres.
Dersom de opplever at det de formidler faktisk fører til endring vil de motiveres til å fortsette å dele sine tanker og følelser, men dersom de igjen og igjen opplever at det de sier ikke fører noe sted er det lett å forstå at de vil demotiveres og slutte med dette. Barn som opplever at gråten ikke fører noe sted vil slutte å gråte, men årsaken til gråten vil vedvare.
Barnets rett til å bli hørt er metoden for å kunne nå beslutninger som er til barnets beste. Prinsippet om barnets beste skal ligge til grunn for alle beslutninger som berører barn. Dersom barnet gråter ved levering i barnehagen, kan det være at det er fordi det ikke er til ditt barns beste? Bør det ikke tas til etterretning?
Det er i år 30 år siden Norge ratifiserte Barnekonvensjonen, stadig flere har fått kunnskap om dens innhold. Allikevel kan det virke som om jo mer utbredt kunnskap om Barnekonvensjonen blir, jo mindre medvirkning får de minste barna.
Blir små barn i Norge hørt tilstrekkelig, har de tilstrekkelig med medvirkning i sin hverdag?
Eller har deres grunnlovfestede rett til å bli hørt blitt i stadig større grad ofret i higen etter å tilfredsstille samfunnets ønske om likestilling mellom mamma og pappa, og evigvarende økonomisk vekst?