Debatt

En farlig trend

Muslimske kvinners rett til selvbestemmelse må styrkes.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Frankrike ble det i forrige uke vedtatt et lovforslag i senatet, om at jenter under 18 år ikke skal få lov til å bære det muslimske hodeplagget – hijab, i offentligheten. Og heller ei skal mødre med hijab kunne være med som ansvarlige på skoleturer.

I tillegg til at Frankrike nå skyter seg selv i foten ved å vanære sine egne statsprinsipper om liberté, égalité, fraternité (frihet, likhet, brorskap) viser dette en skummel trend hvor kvinner fratas retten til å kunne være, kle seg og leve som de vil.

En farefull trend som Frp vil bringe til våre gater.

Året 2014 kokte landet vårt da saken om «samvittighetsfrihet» for leger, eller rettere sagt reservasjonsretten for fastleger, ble vedtatt av regjeringen. Den høye temperaturen kom av de store tilbakeslagene i likestillingskampen da regjeringen gikk inn for at fastleger blankt kunne avvise videre henvisning av abort til sine pasienter.

Samfunnet gikk i harnisk med god grunn, ettersom kvinners rett til å bestemme over egen kropp ble betraktelig innskrenket. I 2019 ble saken tatt opp igjen. Aldri har vi sett så mange tusener gå i 8. mars-tog for å forsvare seg selv og sine kjære.

Aldri før har jeg opplevd så mange ulike mennesker stå opp for hverandre i likestillingens navn.

Å ha samleie med noen så unge er helt greit, mens å bære et ekstra tøystykke krever tre år til på livets harde skole.

—  

I året 2021 har vi levd med en global pandemi i et langtekkelig år og aldri før har vi sett viktigheten av samhold, toleranse og fellesskapets goder. Vi er blitt totalt avhengige av hverandre og naboene våre for å kunne komme oss gjennom en brutal og uoversiktlig situasjon. Savnet etter nærhet og et mangfold av sosiale kontakter står sterkt. Klasseforskjellene understrekes og settes i fet skrift over hele verden.

Alle samfunn mellom hav og himmel prøver å redde sitt folk, land og økonomi fra å gå ad undas, ved å hjelpe hverandre – ikke på tross, men på grunn av hverandres forskjeller. Og mens viruset florerer og folket er fortumlet, sitter altså et av verdens mest utviklede land, og nekter sine innbyggere den mest fundamentale retten til menneskeheten, nemlig retten til å kunne være – seg selv.

En debatt om hijab, eller generelt religiøse symboler i offentligheten, er ingen nyhet selv her i Norge.

Være det i politiet, dommerembetet, nyhetsankere eller politiske representanter er det kontroversielt å vise hvilken religiøs overbevisning man har, for objektivitet har blitt ensbetydende med tilsynelatende nøytralitet.

Sannheten er dog at uavhengig av hva du har på hodet eller det som henger ved hjertet, er det dét som er inni hodet og hjertet som betyr noe for de valgene en tar. Og dette vil komme frem i form av verdier, både om det er synlig for resten av samfunnet, eller ei.

Som en av foregangsnasjonene i verden må vi se oss nødt til å ta til motmæle når vi ser urett.

—  

Selv om nå Frankrike setter en 18-årsgrense på retten til å uttrykke seg, står de ved like på å holde sin seksuelle lavalder til 15 år. Personlig forundrer det meg sterkt at retten til å reprodusere og å ha samleie med noen så unge er helt greit, mens det å bære et ekstra tøystykke krever hele tre år til på livets harde skole. Forslaget på bordet her i landet er å likestille den seksuelle lavalderen med retten til å bære hijab på skolen. Igjen er det absurd hvordan staten kan legge opp til at det å kle seg som man ønsker krever en like høy aldersgrense som det å sette et nytt liv til verden.

Siden 80-tallet har det demokratiske og liberalistiske Frankrike gang på gang regulert bruken av hijab i det offentlige rommet.

Siden før flyktningstrømmer og bosettelse av migranter, har landet slitt med å drive aktiv inkludering. Der det før var vanskelig for noen grupper å bli akseptert som franske, er det i dag nesten gjort umulig for visse minoriteter å bare være seg selv i Frankrike. I sekularismens navn har man altså klart innskrenke individets rett til å utøve sin religion. Blendet av frykten for å vanne ut republikken og nasjonalidentiteten som så stolt er uavhengig av religion, mister Frankrike troen på sitt eget folk.

Litt sånn som Fremskrittspartiet ikke tror på sine egne her i Norge.

For Frankrikes hijabnekt virker som atter et forsøk på styrke en allerede strengt sekularistisk stat. I dette absurde forsøket på å frigjøre sine landsmenn, setter de heller flere av sine egne folk i fangenskap og tramper på verdiene som skapte republikken som vi kjenner til, fra 1789. Og mens Frankrike går inn for å begrense og lukke sin egen nasjonalidentitet, åpner New Zealand opp sin for å inkludere flere. Ved å dekriminalisere abort, innbefatte hijab i politiuniformen og generelt støtte opp om mangfoldige minoritetsgrupper, står landet i Stillehavet som et langt bedre eksempel på god likestillingspolitikk, som vi i Norge heller bør se opp til.

For når Sylvi Listhaug fra Frp foreslår på fransk vis å forby hijab på skolen for jenter under 16 år, fratar hun kvinner retten til å utrykke seg og ytre seg på samme måte som alle andre i samfunnet vårt. Som i Frankrike vil staten gjøre seg selv en bjørnetjeneste med å prøve å hindre negativ sosial kontroll, ved å nettopp utføre denne typen kontroll over sine innbyggere. Være det sekularisering eller det å forhindre seksualisering, vi må drive holdningsendringer for å fjerne uvelkomne tendenser i samfunnet vårt. Forbud og målrettede restriksjoner vil bare øke frafallet og gi store mørketall på hvor problemet faktisk befinner seg.

Som en av foregangsnasjonene i verden må vi se oss nødt til å ta til motmæle når vi ser urett. Også her hjemme.

Kampen er ikke mot de som selv har valgt annerledesheten, tvert om er kampen mot de som presser andre til å være noe de ikke er – være det å tvinge noen til å bære hijab eller å presse noen til å ikke få være en del av storsamfunnet. Ingen er fri før alle er fri. Og jeg håper inderlig at det aldri vil komme en dag hvor også norske kvinner føler seg fanget av sin egen stat. Jeg håper at vi fortsatt skal kunne være, kle oss og leve som vi vil.