Hege Ulstein skriver 10. april at «god politisk debatt blir så mye bedre når den bygger på fakta».
Retorisk spør hun om de illsinte kritikerne av Fullføringsreformen faktisk har lest den aktuelle stortingsmeldingen.
[ Hvis noe er for dumt til å være sant, er det ofte det ]
Ja, god politisk debatt blir bedre når den bygger på fakta.
Men Ulstein overser den seriøse kritikken av Fullføringsreformen og stiller istedenfor opp en stråmann som ikke har lest stortingsmeldingen og som har hengt seg opp i Guri Melbys uheldige formuleringer om «små fag». Det er uredelig og ikke faktabasert argumentasjon. Den opplyste, seriøse kritikken må også imøtegås om «kritikken mot kritikken» skal ha troverdighet.
Mye av kritikken handler om at fagfornyelsen (ny læreplan) ikke engang er ferdig innført før det kommer et reformforslag som griper inn i det fagfornyede innholdet.
Fagfornyelsen er utviklet gjennom en flerårig, demokratisk prosess, med utallige høringsrunder, utkast og lyttende instanser.
[ Vil la promillekjørere beholde lappen: – I dag slår tap av førerkort veldig skjevt ut ]
I fagfornyelsen tas det grep for å minske stofftrengselen, for å åpne for faglig fordypning, for at elevene skal møte nytt faglig innhold på videregående, og for å forberede elever som velger studieforberedende løp på å skrive akademiske tekster i høyere utdanning.
Fagfornyelsen har med andre ord tatt høyde for innvendinger mot vgs. som både ble fremmet i Lied-rapporten (NOU 2019:25) og nå i Fullføringsreformen. Når det gjelder norskfaget har læreplangruppa skilt tydelig mellom hva elevene skal lære på ungdomstrinnet og hva de skal lære på vgs.
Videre er det lagt vekt på skriftlige sjangre og ferdigheter som skal forberede elevene på akademisk skriving i videre studier. Læreplanene er slanket for å få plass til fordypning, og kritisk tenkning og dybdelæring er gjennomgående begreper både i overordnet del og i fagplanene. På yrkesfag er fellesfagene ytterligere yrkesrettet. Det er svært uheldig og forstyrrende at Fullføringsreformen lanseres akkurat nå, med fare for en svekket konsentrasjon om implementering av ny læreplan.
Liedutvalget har lagt grunnlaget for vurderinger og forslag i Fullføringsreformen.
[ Et ønske om konkurransedyktig lønn på lik linje som i andre bransjer, hører hjemme i Exit-serien ]
Utvalget står bak NOU 2019:25 og NOU 2018:15, to rapporter som også bør trekkes inn i en faktabasert debatt om innholdet i den aktuelle stortingsmeldingen. En viktig årsak til de negative reaksjonene er trolig Liedutvalgets tolkning av mandatet sitt: «Utvalget registrerer at fag- og timefordelingen ikke er en del av fagfornyelsen.
Vi definerer fag- og timefordelingen som en del av tilbudsstrukturen og innholdet som [Lied]utvalget skal vurdere nærmere» (NOU 2018:15). Stortingsmeldingen bygger på Lied-rapporten, og Liedutvalget anser altså fag- og timefordelingen som uvedkommende for fagfornyelsen.
Her har det pågått parallelle prosesser som har endt opp med et reformforslag og en ny læreplan som ikke harmonerer. Form (her fag- og timefordeling) og innhold henger som kjent sammen.
Den seriøse kritikken av fullføringsreformen handler ikke om å hive seg med i et hylekor, men om synspunkter på hva videregående skole dypest sett skal være.
I Lied-rapporten fremmes forslag om å spisse vgs.-løpene mot klart definerte sluttkompetanser: Eleven skal bli enten studieforberedt eller yrkesforberedt, noe som også fremheves som et førende premiss i stortingsmeldingen: «Sluttkompetansen elevene skal oppnå, enten studie- eller yrkeskompetanse, skal legge sterkere føringer for innholdet i opplæringen. Dette innebærer blant annet ulikt innhold i fellesfagene […]» (s. 11).
Mindre skal være felles, og det er «varianter» av engelsk, norsk og matematikk som skal beholdes.
[ Erna-middag, Hawaii-turer og svenske-shopping. Her er politiker-toppenes koronatabber ]
«Fagene som alle elever må ha, er fag som utstyrer elevene med nødvendige ferdigheter for å tilegne seg annen kompetanse, samtidig som fagene i seg selv representerer en fagkompetanse som er sentral for alle mennesker i studier og arbeidsliv.» (s. 74).
For norskfagets del er det sannsynlig at fagets primære formål vil bli å øve elevene opp i lese- og skriveferdigheter rettet mot ulike programfagsløp.
Vi snakker muligens om markedsføringsnorsk, realfagsnorsk eller andre programrettede varianter. Kulturdelen av faget blir i dette scenariet i beste fall nedskalert og i verste fall outsourcet til et programfag, slik Liedutvalget foreslår.
Dersom historiefaget skal gjøres valgfritt, er det ingen grunn til ikke å gjøre det samme med norsk språk- og litteraturhistorie.
Videregående skoles egenverdi og dens rolle som formidler av felles kunnskapsmessige referanser synes med Lied-rapporten og Fullføringsreformen som utgått på dato. Vgs. skal være en effektiv transportetappe mot snevre sluttkompetanser, noe som innebærer tidligere spesialisering og mindre av limet, det nasjonen har felles og som binder oss sammen.
«Mer valgfrihet» og «mer fordypning» høres tilforlatelig ut. Men det innebærer også bortvalg og nedskalering av et felles kunnskaps- og danningsgrunnlag.
Løft denne debatten opp på nivået den fortjener.