NRK publiserte nylig resultatene fra forskningsprosjektet School in Motion. Her har 2084 elever hatt to ekstra timer med fysisk aktivitet i uka, og resultatene er slående. Flertallet av elevene har fått bedre psykisk helse i løpet av prosjektet. Etter et så vellykket resultat virker det åpenbart at vi må legge inn mer fysisk aktivitet i timeplanen.
Det er bare et problem. Effekten på psykisk helse var negativ hos jenter med høy sosioøkonomisk status.
[ Live Nelvik: – Vi trenger ikke hovedfag i psykologi for å være gode foreldre ]
Det vil si døtre av foreldre med høy utdanning. Hypotesen er at disse jentene opplever et økt prestasjonspress. Dette fører oss tilbake til den evige diskusjonen, skal vi gi karakterer i kroppsøving?
I dette tilfellet virker svaret enkelt. Vi bør øke mengden fysisk aktivitet i skolen. Alt vi trenger å gjøre for å unngå mulige negative effekter hos jentene er å fjerne karakteren. Men vent nå litt. Hva med de elevene som briljerer i kroppsøving, men som sliter i andre fag?
Skal vi virkelig ta fra dem den ene karakteren de kan være stolte av? Ja, sier jeg.
[ «Jeg sliter med å skjønne hvorfor vi skal sitte her og vente på å få sykdommen i hus» ]
Det er ikke fordi jeg vil ta gleden fra disse elevene, men fordi dette argumentet ikke er godt nok til å beholde karakteren i kroppsøving. For å avgjøre hvorvidt vi bør gi karakterer i kroppsøving eller ikke må vi gå til kjernen av problemstillingen. Karakterer. Hva er hensikten med dem i det hele tatt?
Det har lenge vært kjent at karakterer kan hemme læring. Når elever får tilbake besvarelser med både tilbakemelding og karakter er de først og fremst opptatt av karakteren. Tilbakemeldingene, det viktigste verktøyet for videre læring, blir glemt. Først når karakteren fjernes tar de til seg tilbakemeldingen.
Karakterer gjør også at elever blir mer opptatt av å lære seg de kompetansemålene som lett lar seg teste på prøver. Andre, men like viktige kompetansemål, blir nedprioritert. I tillegg ser vi at indre motivasjon kan svekkes når ytre motivasjonsfaktorer som karakterer legges til. Likevel insisterer vi på å bruke karakterer. Hvorfor?
Karakterer er foreløpig den beste metoden vi har for å fordele studieplasser i videregående skole og høyere utdanning. Hvis hensikten er å rekruttere de studentene som har høyest sannsynlighet for å fullføre et studium, er karakterer mer pålitelige enn motivasjonsbrev og intervjuer.
Inntil vi kommer opp med en bedre metode for rettferdig fordeling av studieplasser, trenger vi karakterer.
[ Hvorfor får ikke lærere og andre i utsatte yrker snike i vaksinekøen? ]
Men tilbake til kroppsøvingen. Trenger vi karakter i kroppsøving? Svaret er nei. Vi trenger karakterer i noen fag, men ikke alle. Jeg mener at kroppsøving er et fag hvor det vil være hensiktsmessig å fjerne karakteren. Nå tenker du kanskje at jeg ikke verdsetter kroppsøvingsfaget eller ikke setter dette like høyt som de teoretiske skolefagene. Sannheten er snarere tvert imot. Jeg vil våge å påstå at kroppsøving er det viktigste faget i norsk skole.
I en tid hvor flere og flere har stillesittende jobber og vi i Norge opplever økende fedmeproblemer og flere livsstilssykdommer, er det viktigere enn noen gang å prioritere fysisk aktivitet i skolen. Målet må være å inspirere til livslang fysisk aktivitet. Dette vil ikke bare gi gladere borgere, men også lavere sykefravær og lavere utgifter til behandlinger.
Det er igjen positivt for økonomien.
Vi må oppfostre en generasjon som velger å være aktive også etter skolegangen. For å få til det må de lære å like fysisk aktivitet. Det er ikke nødvendig å like hverken norsk, matematikk eller naturfag for å kunne leve et godt liv etter endt skolegang. Men de som ikke liker fysisk aktivitet velger heller ikke en aktiv livsstil. Derfor er det avgjørende å fjerne den faktoren som i størst grad kan gi et negativt forhold til fysisk aktivitet.